Lin er livet!

To vidunderlig plast- og giftfrie produkter fra Wibo Färg AB, brukket for hånd hos Miljømal AS

Maling er kilden til omtrent halvparten av mikroplasten i havet og omtrent en tredel av mikroplasten på land, i følge Earth Action. Dersom man er skeptisk til mikroplast i naturen, bør man derfor unngå maling med plast. Men da støter vi raskt på et av de store mysteriene i vår tid: hvorfor har vi i løpet av de siste 75 årene erstattet så å si alle tradisjonelle, organisk nedbrytbare og giftfrie malingsprodukter med plastprodukter fulle av gift? Her er det fristende å bli konspiratorisk, og det skal jeg etter hvert unne meg. Men la meg først slå fast hvorfor linoljemaling - den så å si enerådende malingen fram til ca. 1950 - er så mye bedre enn de nye syntetiske og plastbaserte malingsproduktene:

• Molekylene i linolje er mye mindre enn molekylene i maling basert på alternative bindemidler. Dermed trenger de bedre inn i underlaget og impregnerer mot fukt og råte. Syntetiske og plastbaserte malinger blir liggende som en film på overflaten, og må dessuten tynnes ut med løsemidler for å få en tilstrekkelig flytende konsistens til at malingen hefter.
• Linoljemaling krakelerer over tid og blir diffusjonsåpen slik at underlaget får puste, mens plastmaling danner en tett film som i verste fall gjør at fukt stenges inne og fører til fukt- og råteskader.
• Linoljemaling tørker sakte, noe som også bidrar til at den trenger bedre inn i underlaget og dessuten gjør det enklere å fikse feil og søl. (Men lang tørketid er ikke bare en fordel, og dette kan ha vært en av flere faktor som førte til linoljemalingens fall.)
• Linoljemaling slites gradvis ned over tid slik at malinglaget ikke stadig blir tykkere når nye strøk påføres. Dermed bevares materialets overflatestruktur, i stedet for at alt ser ut som et plastikkhælvete.
• Slitasje til tross har linoljemaling lengre vedlikeholdsintervaller enn de fleste alternativer.
• Linoljemaling har vært testet i praktisk bruk i et halvt årtusen og kommer ikke til å gi oss noen ubehagelige overraskelser, mens nyere produkter stadig må justeres eller erstattes fordi de viser seg å ha ulike (til tider katastrofale) svakheter.
• Linoljemaling lukter godt og avgir ikke helseskadelige avgasser, fordi den (som regel) ikke inneholder løsemidler.
• Sist men ikke minst: de fleste (rene) linoljemalinger som er i handelen i dag inneholder verken plast, løsemidler eller gift.

Fram til ca. 1950 var altså bindemiddelet i de fleste malinger linolje, men siden har det skjedd en rivende utvikling av nye produkter. Utviklingen falt sammen med et i og for seg aktverdig formål: Etter krigen var boligmangelen prekær, og det var et stort behov for å utvikle nye og billigere materialer og byggeteknikker. Tradisjonelle, håndverkerbygde (“skreddersydde”) tømmerhus ble erstattet av masseproduserte byggesett som var raske å montere og billige å produsere - men likevel holdt en brukbar standard. Saktevokst og solid treverk og håndverk ble erstattet av bygningsplater av nyutviklede materialer av varierende kvalitet. En krigsbasert industri med behov for å finne nye og fredeligere jaktmark(ed)er, var sikkert også en viktig katalysator i utviklingen.

Samtidig kom også nye og billigere malingsprodukter på markedet. Linoljemalingen de erstattet var ikke alltid like miljøvennlig, ofte inneholdt den f.eks. bly og andre helseskadelige tungmetaller. Jeg antar at de mange av de nye produktene som kom på markedet de neste tiårene var billigere og hadde ulike egenskaper som passet den nye bygningsindustrien, som f.eks. kortere tørketid. Men vi hadde forlatt velkjent linolje-terreng og rotet oss bort i et villniss av løsemidler og andre helse- og miljøskadelige tilsetninger. Og vi har ennå ikke funnet veien hjem.

Spør du etter en plastfri maling i en hvilken som helst fargehandel i dag, vil de sannsynligvis ikke skjønne hva du snakker om, og sannsynligheten er stor for at du likevel kommer ut av butikken med et syntetisk plastprodukt. Særlig ivrig er de på å selge deg vannbaserte produkter, som riktignok ikke inneholder helsefarlige løsemidler, men som er desto mer potente i spredningen av mikroplast. Selv om det sikkert står et eller annet sted i liten skrift på boksen at malingrester fra penselvask og rengjøring ikke skal skylles ut i vasken, vil de fleste av oss likevel gjøre det. Det er jo nettopp den store fordelen med vannbasert maling, at du kan skylle den ut i vasken.

Det er heldigvis ikke HELT umulig å unngå disse u-produktene, du må bare holde deg langt unna de store farge- og byggevarekjedene (og da snakker vi om hele bredden av store kommersielle aktører, fra Fargerike og Jernia til Obs bygg og Byggmakker). De store aktørene er hundre prosent i lomma på en eller flere av noen få store produsenter, med Jotun (42 prosents markedsandel) og Gjøco (13 prosent) i spissen. De har begge svanemerkede produkter som markedsføres som særskilt miljøvennlige, men dette er et (blant flere) områder der Svanemerket ikke er helt til å stole på.  Fravær av plast i malingen er nemlig ikke blant kravene Svanemerket stiller.

Men fortvil ikke! Det finnes et tyvetalls rene linoljeprodukter tilgjengelig på det norske markedet, de fleste produsert i Sverige. Et hederlig norsk unntak er Møretyris Linomal, som attpåtil ble best-i-test i Riksantikvarens store linoljetest for noen år siden. I rettferdighetens navn må det nevnes at giganten Jotun også tilbyr et linoljeprodukt, Linoljemaling, som havnet i den nedre halvdel av resultatlista i Riksantikvarens test (Gjøcos Herregård, som også er med i testen, inneholder alkyder og må derfor etter min mening diskes for juks).

Med unntak av Jotun er så å si alle produsentene små familiebedrifter uten større distribusjonsnett, og det er derfor ikke helt enkelt å få tak i dem. Det finnes et fåtall butikker rundt omkring i landet som selger rene linoljemalinger, den eneste jeg kjenner til i Oslo er Miljømal AS på Etterstad (her selger de linoljemaling fra svenske Wibo og norske Møretyri), men det er flere små oppstartsinitiativer rundt omkring i landet. I Andebu er det et par bygningsvern-entusiaster som kaller seg Naturfarge (tidligere Sekel) og selger maling fra svenske Gysinge (pluss Wibo for kunder i Vestfold og Telemark). Fru Blaa i Brevik selger maling fra svenske Ottosons. I Lillesand startet i år en liten énkvinnesgeskjeft som kaller seg Realfsens linoljemaling og selger maling fra svenske Allbäck. I Ørje (på E18 nær grensa til Sverige) selger Historisk maling produkter fra svenske Engwall o. Claesson. Og Gamletrehus på Hamar fører Wibo og Gysinge.

Både produsenter og distributører av disse vidunderlige produktene er småskala idealister som ikke på noen måte kan konkurrere med de store aktørenes distribusjonsnett og markedsdominans. Fargeblanding eller brekking er en nøkkelfaktor her: mens de store aktørene har fargeblandingsmaskiner som blander en hvilken som helst farge i de mange butikkene sine, må de nevnte småbedriftene enten begrense utvalget sitt til noen få standardfarger, eller brekke fargene for hånd mens du venter (noe de fleste faktisk gjerne gjør).

Men tilbake til det store mysteriet: hvordan endte vi opp med denne totale dominans av dårlige produkter som ødelegger miljøet når utgangspunktet - ren linoljemaling - var og er så mye bedre? Jeg syns det er vanskelig å finne noen annen forklaring enn at noen - la oss kalle dem BIG PAINT - tjener på å holde sannheten skjult for oss. Hvorfor? BIG PAINT er full av forretningshemmeligheter som gjør det vanskelig å komme til bunns i det hele, men noen mulige faktorer er:

• Med den nye, raske bygningsindustrien som vokste fram etter krigen ble faktorer som pris og tørketid viktigere enn kvalitet. I denne “samlebånds-boligbyggingen” ble akkordlønnssystemet dominerende, og malerne fikk dermed stykkpris for en ferdigmalt vegg - noe som åpenbart favoriserer kort tørketid.
• Også blant forbrukerne var det etter krigen en voldsom framtidsoptimisme rundt nyheter fra Amerika generelt, og alt som var av plast spesielt. Strømpene skulle f.eks. som kjent være av nylon.
• De gamle linoljemalingene fra første halvdel av forrige århundre var ikke nødvendigvis mors beste barn rent miljømessig, de heller. Innholdet av bly og andre giftstoffer kunne være høyt, og bevisstheten rundt miljøproblemer var lav, så det var langt fra åpenbart den gang at linoljemaling var sunnere.
• Når utviklingen av nye produkter først har startet, kan den bli sin egen driver. Nyheter er i seg selv salgbart, og når de nye produktene i tillegg til stadighet gir oss ubehagelig overraskelser (malingen du kjøpte i forfjor viste seg å avgi giftige gasser / skade treverket / ha dårlig holdbarhet etc.) er det lett å overbevise kunden om at hen bør kjøpe nytt framfor å bruke den gamle som står i boden. Dette gir økt forbruk, økt salg og økt utslipp av mikroplast.
• Plastmalinger var og er billigere å produsere og billigere i salg, og utkonkurrerer den dyrere linoljemalingen på pris. Regnestykket er selvsagt ikke så enkelt over tid; linoljemaling er drøyere i bruk (fordi den ikke inneholder løsemidler) og har lenger holdbarhet.
• Linoljemalingens lange holdbarhet er i seg selv dårlig forretning sett fra selgers side - det er åpenbart mye mer penger å tjene på maling med kortere vedlikeholdsintervaller.

Uansett hva forklaringen måtte være: BIG PAINT lurer oss grundig, og det er på tide å få opp øya!

Videre lesning

• Brænne, Jon: Kommersielt tilgjengelige linoljemalinger. Evaluering av nedbryting og holdbarhet på alle kommersielt tilgjengelige linoljemalinger, som var i det norske markedet i mai 2012 (NIKU oppdragsrapport 1342020). Norsk institutt for kulturminneforskning
• Bygg og bevar: Hva skjedde med husene og håndverket i 1950? /Oppdatert 02.02.2024
• Earth Action: Leakage of microplastics into oceans and land (EA's global assessment & benchmark of literature - 2023 update)
• Svanemerkets krav til maling, beis og lakk (Krav. Sist oppdatert: 23. september 2024)