søndag 8. desember 2024

Norges viktigste oppfinnelse - eller verdens undergang?

6. desember 1905 skrev Birkeland og Eyde om "norsk salpeterindustri" - dvs. kunstgjødselproduksjon - i Aftenposten. Norsk Hydro ble stiftet få dager i forveien

Vi snakker verken om ostehøvelen eller bindersen. Da Nitimen i samarbeid med Patentstyret i forbindelse med sistnevntes hundreårsjubileum i 2011 skulle kåre Norges viktigste oppfinnelse gjennom tidene, gikk Birkeland-Eyde-prosessen for produksjon av KUNSTGJØDSEL av med en soleklar seier. Birkeland og Eyde tok i 1903 patent på sin metode for å binde nitrogengass fra lufta til en form som planter kan utnytte. Patentet la grunnlaget for etableringen av Norsk Hydro i 1905, og med det starten på Norges største industrieventyr før oljen. Metoden var i bruk til masseproduksjon av kunstgjødsel fram til 1920-tallet, da den ble erstattet av den mer energieffektive Haber-Bosch-prosessen.

Men de senere årene har norsk kunstgjødselproduksjon fått en ubehagelig bismak, som vi snart skal se. Kanskje var dette grunnen til at Yara (kunstgjødseldivisjonen i Norsk Hydro, skilt ut som eget selskap i 2004) i 2016 startet en visjons- og misjonsprosess som endte opp med følgende fortolkning av egen historie: "Yara ble etablert i 1905 for å forebygge den voksende hungersnøden i Europa", står det nå på selskapets hjemmeside.

Det er vanskelig å finne noe belegg i historiske kilder for at Birkeland, Eyde eller Norsk Hydro som selskap var spesielt idealistisk anlagt. Men malthusianske bekymringer for matproduksjon vs. befolkningsutvikling var ganske sikkert utbredt også i perioden rundt århundreskiftet, og det var åpenbart penger å tjene for den som klarte å finne en metode til å syntetisere gjødsel. Oppfinnelsen og bruken av kunstgjødsel har utvilsom bidratt vesentlig til økt matvareproduksjon og mindre sult på verdensbasis, men for Hydro og Yara handlet det vel den gan som nå primært om profitt.

Om kunstgjødselen bidro til å redde verden fra matvarekrise for hundre år siden, er den nå i ferd med å lede oss inn i nye kriser. En ting er at kunstgjødsel er ekstremt energikrevende å produsere. Opprinnelig var billig (og fornybar) vannkraft mye av grunnlaget for Hydros gjødselproduksjon, og utviklingen av fossekraft og kunstgjødsel gikk hånd i hånd gjennom den tidlige, norske industrihistorien. Men med dagens åpne energimarked er all energibruk mer eller mindre problematisk i et bærekraftsperspektiv. Mer bruk av fornybar kraft i én del av markedet, vil kompenseres av mer bruk av fossil kraft et annet sted. 

En annen ting er at kunstgjødsel tærer hardt på verdens fosfor-reserver. Birkeland-Eyde-prosessen binder NITROGEN i en form som planter kan ta til seg; men plantene er også avhengig av andre stoffer, særlig fosfor og kalium. Hydros, senere Yaras, fullgjødsel inneholder derfor både nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K) og betegnes gjerne NPK, etterfulgt av tre tall som betegner forholdsvis mengde av hver. Når det gjelder fosfor, utvinnes det fra gruver som etter de mest pessimistiske anslagene tar slutt om få tiår. Yaras eget, mer optimistiske anslag er at verden har nok fosfor til 2000 års forbruk. Uansett når det skjer: dersom verdens matvareproduksjon fortsatt er like avhengig av kunstgjødsel den dagen fosforet tar slutt, snakker vi om en sultkatastrofe av bibelske dimensjoner.

Et tredje problem med kunstgjødsel er at det forstyrrer plantenes sopprot-forbindelser (mykorrhiza), fordi plantene blir mindre avhengig av næringen som soppen skaffer dem. Uansett hvor godt Yara og andre produsenter tilpasser sammensetningen av næring i NPK-gjødselen sin, vil den aldri bli en fullverdig erstatning for det finstemte sopprot-samarbeidet mellom sopp og planter. I dette samarbeidet bytter hver enkelt plante til seg næring fra soppens nettverk av hyfer, som strekker seg lenger og kan utnytte mer næring og mineraler enn plantenes egne røtter. Til gjengjeld får soppen energi i form av sukker fra planten. Hvert enkelt soppindivid er tilknyttet flere planter, og enkelte studier tyder på at næring (og energi) faktisk i noen grad fordeles etter behov mellom ulike planter. Sopprot kan altså tilby skreddersøm, der Yara og andre kunstgjødsel-produsenter tilbyr standardiserte "one size fits all"-løsninger.

På den annen side er kunstgjødsel FAST FOOD - rask og billig næring - for plantene, og de vil derfor velge bort dyrere, men sunnere, sopprot-næring når kunstgjødsel er tilgjengelig. Dermed reduseres mengden av sopphyfer i jorda, og dette reduserer soppens kapasitet som karbonlager. Siden Yaras fast food også er dårligere tilpasset den enkelte plante og avling, gir kunstgjødsel-basert produksjon i tillegg svakere planter som er mer utsatt for angrep fra insekter og sykdommer. Dermed må plantene sprøytes med gift, som gjerne har effekt et par-tre sesonger før insektene og sykdommene er blitt resistente, og plantene må sprøytes med nye typer giftmidler. Det hele er en endeløs ond sirkel som holder liv i kjemisk industri, men fører til opphoping av gift og kunstig næring i de naturlige kretsløpene.

Jeg vet ikke om det finnes noen snarvei ut av dette uføret, men det er liten tvil om at GRAND SCALE OMLEGGING må til. Dessverre er det hevet over tvil at konvensjonelt (ikke-økologisk) landbruk gir større avlinger enn økologisk. Dersom vi alle ble vegetarianere (eller helst veganere) kunne faktisk problemet vært løst, beregninger viser at tilleggsarealet som kreves for å produsere kjøtt i stedet for plantebasert mat, er omtrent like stort som tilleggsarealet som kreves for økologisk produksjon i stedet for konvensjonelt landbruk. På sikt er nok det veien vi må gå, men det kommer til å ta tid.

Det er også en del positive trender på gang blant landbrukere selv. Selv om det går litt tregt med omlegging til økologisk drift i norsk landbruk, er det økende interesse for det som med en litt upresis sekkebetegnelse kalles REGENERATIVT landbruk (som jeg har vært innom før). Som forbrukere kan vi også stimulere denne utviklingen ved å etterspørre og kjøpe økologisk mat (se etter Ø-merket!)

I egen hage, parsell, verandakasse eller blomsterpotte er det iallfall ingen grunn til å bruke kunstgjødsel. For småskala-dyrking er egenprodusert kompost det klart beste alternativet. Ikke alle har plass og mulighet til å holde seg med en ordentlig kompost, men bokashi er en utmerket og lite plasskrevende erstatning. De viderekomne kan prøve seg på en mark-kompost. Dersom man MÅ ty til kjøpt jord, er det litt flere avveininger som må gjøres. Jord som inneholder torv må for enhver pris unngås, helst bør jorda også være kortreist, og da finnes det rett og slett ikke så mange alternativer. Purister mener at kompostjord kjøpt på gjenbruksstasjoner er no-go, bl.a. fordi den i teorien kan inneholde rester av plantevernmidler (ingen har hundre prosent kontroll på hva slags hageavfall som leveres inn til gjenvinning). Selv er jeg noe mer pragmatisk og bruker jord fra min lokale gjenbruksstasjon når jeg trenger litt ekstra. Økologisk jord fra hagesentre og butikker er sikkert også helt ok, så lenge den ikke inneholder torv. Lykke til! 

PS: Det pågår for tida en ganske opphetet og følelsesladet debatt blant mykologer om noe av den sopprot-forskningen jeg nevnte ovenfor. På den ene siden av debatten står forskere som går langt i å beskrive sopprot-nettverkene som store kommunikasjonsnettverk der informasjon og næring deles og fordeles mellom trærne i skogen etter evne og behov ("the wood wide web"). På den andre siden står skeptikere som mener denne teorien bryter med helt sentrale dogmer i biologien, som f.eks. at alle arter er i konstant konkurranse med alle andre. Dessuten, hevdes det, mangler wood wide web-teorien empirisk belegg. Sannheten ligger vel som vanlig et sted midt imellom, men det er liten tvil om at denne teorien de siste årene har vært en nyttig hypotese-generator som har avstedkommet mye bra forskning - og en god del overraskende funn.


Kilder
kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)

Avslutning: Hva ville Jesus gjort?

Venneløs på Golgata - men snart skulle han bli tidenes influenser. Detalj fra fransk altertavle ca. 1520-30, trolig opprinnelig fra det nord...