 |
| Resultater fra min metastudie om norsk politiske partiers klima- og miljøpolitikk |
Vi går straks inn i et valgår og får dermed anledning til å gjøre noe av det viktigste vi som enkeltpersoner kan gjøre for miljøet: å bruke stemmeretten. HVORDAN den bør brukes er jo et omstridt tema, for de fleste partier vil vel mene - og iallfall hevde - at deres politikk er grønn. Min tilnærming her vil derfor være å se på partipolitisk uavhengige undersøkelser av spørsmålet, som det ikke akkurat er flust av, men det finnes noen.
Men først skal jeg gjøre et forsøk på å avlive to myter som stadig sporer av den norske politiske debatten om klima og miljø. Den første myten er ideen om at klimapolitikk er "symbolpolitikk" fordi Norge er et lite land i verden, så det Norge gjør, har liten effekt på verdenstotalen. Det er særlig to partier som stadig griper til denne argumentasjonen, men det forekommer i flere leire. Argumentet er for det første feil - effekten av norske tiltak er sikkert i mange tilfeller relativt liten, men den er ikke null. For det andre er det nettopp symbolargumentet som fører til katastrofen. Jeg har tidligere kalt dette allmenningens tragedie (eventuelt fangens dilemma), men kanskje likner det mer på kylling-spillet, kjent fra James Dean-klassikeren Rebels without a Cause: vi sitter i hver vår bil og kjører i full fart mot et stup, og det er om å gjøre å hoppe ut av bilen sist. Siden alle insisterer på å vinne, stuper vi alle utfor.
Den andre myten i norsk klima- og miljødebatt er at bærekraftig utvikling, forstått som at økonomisk vekst er mulig uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners tilgang til ressurser, er mulig. I følge Brundtland-biografien Makt og mannefall var der Gro selv som fant på den norske betegnelsen "bærekraftig utvikling" - men begrepet sustainable development var kjent på engelsk. Uansett løste det en stor floke for Brundtland-kommisjonen. Det var åpenbart viktig for kommisjonen med et forholdsvis radikalt språk rundt klima og miljø, blant annet for å slippe unødig støy fra miljøorganisasjonene. Samtidig ville et altfor radikalt språk være uspiselig for myndigheter - med mindre man kunne få begge deler. Og det er nettopp det begrepet bærekraftig utvikling lover - det åpner for fortsatt vekst og mer eller mindre business as usual
Bærekraftig utvikling var en snakkis rundt kafebordene jeg befant meg ved på slutten av åttitallet, og jeg skal innrømme at jeg var blant dem som tenkte at det faktisk var mulig. Og jeg er fortsatt usikker på om det er en LOGISK umulighet - men med nesten 40 års empiri etter Our Common Future, tror jeg vi kan slå fast at det er praktisk umulig. Og IALLFALL så lenge verdens befolkning vokser, og det kommer den til å gjøre i minst 60 år til. For alle praktiske formål er bærekraftig utvikling umulig.
Det store politiske problemet med nullvekst, eller kanskje helst til og med negativ vekst, er at det enten vil kreve ganske radikal omfordeling eller føre til sosial uro. De store sosioøkonomiske ulikhetene vi tåler i dag, både mellom og innad i land, passerer muligens bare fordi bunnen heves hele tiden. Hvis de fattigste stadig vekk får økt kjøpekraft.
Men over til empirien: hva sier de ulike "studiene" jeg har identifisert om norske partiers miljø- og klima-politikk?
Naturvernforbundet ga SV, MDG, Rødt og Venstre grønt lys i en "trafikklys-guide" til stortingsvalget 2021. Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet fikk rødt lys, og havnet dermed på bunnen med den dårligste miljøpolitikken. Ap og KrF lå midt på treet med gult lys. Dimensjoner som inngikk i undersøkelsen var bl.a. klima- og oljepolitikk, naturmangfold, naturens rettssikkerhet, samferdsel og bærekraftig forbruk.
NRKs valgomat foran det samme stortingsvalget viste bl.a. at det var stor forskjell i klimakutt-ambisjonene til de ulike partiene. Mest ambisiøse var MDG, som ønsket å kutte norske utslipp med 80 prosent innen ti år og 95 prosent innen 15 år. På andreplass var SV et lite hestehode foran Rødt; begge ønsket å kutte utslipp med 70 prosent innen ti år, mens SV ville ha et utslippsfritt land innen 2040, Rødt innen 2050. Fjerdeplassen i denne øvelsen var delt mellom Arbeiderpartiet og Venstre, som begge ville kutte utslipp med 55 prosent de neste ti årene. Sjetteplassen gikk til KrF, som ville halvere utslippene på ti år. Høyre, FrP og Senterpartiet måtte dele bunnplasseringen, siden ingen av disse ville tallfeste noe som helst.
Sabima stilte ved stortingsvalget i 2017 spørsmålet: Hvilket parti ville artene i norsk natur stemt på? Perspektivet her var altså biomangfold, og konklusjonen var at Rødt, SV, MDG, Venstre og KrF skilte seg positivt ut. På motsatt side av skalaen utmerket FrP og Senterpartiet seg negativt, fordi de ikke engang ønsket den kartleggingen av norske naturtyper som vil være en forutsetning for en mer artsmangfolds-vennlig forvaltning. Høyre og Arbeiderpartiet plasserte seg et sted midt imellom, med en miljøpolitikk som i følge Sabima var full av huller og vage formuleringer.
Cicero gjorde en beregning av klimaeffekter av partienes budsjettforslag for 2017 og kom til at MDGs (680), SVs (408) og Venstres (228) forslag ville medføre størst utslippskutt (tallene i parentes er tusen tonn kutt). Effekten av øvrige partiers forslag lå vesentlig lavere, med Senterpartiet på en klar jumboplass (FrP var den gangen i regjering med Høyre og hadde derfor ikke eget budsjettforslag). Ingen av budsjettforslagene medførte tilstrekkelige kutt til å nå Parisavtalens klimamål på kort sikt.
En ganske fersk rapport fra Norwegian Centre for Energy Transition Strategies ved NTNU (NTRANS) har analysert politiske skillelinjer i energi- og klimaomstillingen. Rapporten har bl.a. forsøkt å modellere konsekvenser per 2050 av de ulike partienes utslippspolitikk, og kommet fram til at forskjellene er relativt små mellom partiene, med unntak av FrP, hvis politikk vil gi store utslipp også på sikt. Ingen av partienes politikk vil nå målet om netto null utslipp i 2050; Venstre, MDG, SV og Rødt er de som kommer nærmest.
Beregningene gjort av Cicero og NTRANS ser kun på klima, og har ingen ambisjoner om å ta miljø, artsmangfold eller arealbruk med i regninga.
- Senterpartiet og FrP havner på jumboplass i de fleste studier, uavhengig av om fokus er på klima eller miljø
- Høyre, Arbeiderpartiet og KrF plasserer seg som regel midt på treet, Krf muligens noe over når variabelen er naturmangfold
- Rødt, SV, MDG og Venstre er i toppsjiktet i samtlige undersøkelser og uavhengig av om man ser på klima eller miljø. Men ikke en gang disse fire tar tilstrekkelige grep til å nå Norges klimamål.
Videre lesning
- Christian Bjørnæs: "Klimaeffektene av partienes budsjettforslag". Cicero, artikkel publisert 2.12.2016
- NRK: Klimakutt [Valg 2021, partiguiden]
- Pernille Seljom m.fl.: Hva vil partiene i miljøpolitikken? Partipolitiske skillelinjer og mulige konsekvenser av partipolitiske valg for energi- og klimaomstillingen. NTRANS Report 03/24.
- Sabima: Hvilket parti ville artene i norsk natur stemt på ved forrige stortingsvalg?
- Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene: Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland. Cappelen, 1992
- Tor Bjarne Christensen: "Her er partienes miljøpolitikk". Magasinet Natur og miljø, sist oppdatert 23.01.2023
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar