 |
| En trivelig gammel eik jeg traff på p-plassen på Vestre gravlund |
Lenge bygget vi kun i tre her i landet, enten det dreide seg om kirker, hus eller båter. Råmaterialene var saktevokst og solid tre, gjerne plukket ut spesielt til formålet. Forskjellige trær ble valgt til vinduer og laftestokker. Skulle vi beskytte treverket mot sopp og råte, behandlet vi det med tretjære eller linolje, som stort sett er uproblematisk både for klima og miljø.
I en del byer ble det riktignok innført murtvang i byer etter større bybranner: i Christiania i 1624, i Skien i 1886, i Kristiansand i 1892, og i Ålesund da Ålesund brant. Men Norge manglet lenge stort sett både materialer og kompetanse til å bygge i mur og tegl til langt utpå 1800-tallet, så omlegging til mur gikk tregt, og tre forble det viktigste byggematerialet de fleste steder.
Men uheldige sammentreff omkring 1950 endret det meste. En kjemisk krigsindustri på jakt etter nye markeder traff et enormt behov for rask gjenoppbygging etter krigen. I løpet av få år utviklet industrien nye materialer, ingeniører utviklet samlebåndspregede byggeplasser, tider og priser ble presset ned til et minimum. Kvantitet trumfet kvalitet, og mange av de nye materialene har på sikt vist seg å være svært skadelige for både helse og miljø.
En norsk personifisering av dette paradigmeskiftet i bygningshistorien, er ingeniøren og entreprenøren Olav Selvaag. I august 1948 sendte han et brev til Stortinget, med kopi til 12 av landets største aviser. Her argumenterte han for at boligbyggingen i landet kunne tredobles med samme material- og arbeidsinnsats, dersom bare utdaterte byggeforskrifter og regelverk åpnet for det. Samme høst beviste han sitt poeng, på oppfordring fra en avis, ved å oppføre et demonstrasjonshus på Ekeberg på 12 uker. Forskrifter ble brutt og kritikere mente huset så ut som en brakke, men budskapet nådde fram. Allerede i 1949 var nye byggeforskrifter på plass. Selvaag-bygget på Ekeberg er fortsatt i god stand og er nå fredet. Og er jo, det skal sies, hovedsakelig bygget i tre.
Nordmenns langvarige kjærlighet til tre, både til eget bruk og som eksportartikkel, har uunngåelig satt et sterkt preg på - for ikke å si ødelagt - skogene våre. Det er en helt spesiell stemning i en skikkelig gammel skog, men det er dessverre noe de fleste av oss her i landet aldri opplever. Under én prosent av skogsarealet i landet er urskog, og bare 3,9 prosent er det som karakteriseres som"gammelskog", dvs. mer enn 120 år gammel (som fortsatt er ganske ungt i et skog-perspektiv). Det de fleste av oss oppfatter som skog, er i realiteten plantasjer - områder der den naturlige skogen er fjernet ved flatehogst og erstattet med tett, plantet skog av gran eller furu, der trærne står på rekke og rad og alle er like gamle. Vi lar oss hisse opp over land i tropene som erstatter naturlig regnskog med palmeolje-plantasjer, men selv har vi gjort det samme for lengst. For en gang i tida var mesteparten av lavlandet i Sør-Norge urskog.
Det vil derfor nødvendigvis ta tid å få skogen tilbake, men det vil være verdt investeringen. Som tidligere nevnt på denne bloggen, er de boreale skogene, som de norske skogene er en del av, et vel så stort karbonlager som de tropiske regnskogene. I tillegg er det i skogen den største brorparten av artsmangfoldet befinner seg, iallfall i norsk sammenheng. Vi liker å tro at vi har vært flinke til å verne natur her i landet, men det gjelder i hovedsak høyfjellsområder, som uansett ikke kan brukes til så mye annet og der artsmangfoldet dessuten er forholdsvis lite. Dessverre er vern av skog lavt prioritert av nåværende regjering, selv om skogeiere står i kø for frivillig å verne egen skog.
D2 hadde i januar 2024 hadde en artikkel som stilte store spørsmålstegn ved denne nokså godt etablerte sannheten. De hadde intervjuet et par forskere som i sine utregninger la vekt på tapet av karbonlagringskapasitet i den skogen som må "ofres" for å gi råvarer til store trebygg. Andre forskere beskyldte dette argumentet for å gå "betonglobbyens" ærend, men det er liten tvil om at det her også finnes en "trelobby" med ganske sterke økonomiske interesser. Grunnen til at det ikke finnes noen helt soleklare svar her, er at konklusjoner kan endres ganske dramatisk ved å gjøre små endringer i forutsetningene for regnestykket. Ikke minst er tidsperpsektivet vesentlig: hvis du f.eks. legger et 80-100 års perspektiv til grunn, vil betonglobbyens konklusjon falle sammen, for den tapte skogen vil etter så lang tid ha grodd opp igjen. Legger du et kortere perspektiv til grunn, kan de ha rett.
Alt i alt mener jeg litteraturen er ganske klar på at tre er det mest klimavennlige, men det er verdt også å ta hensyn til økologiske perspektiver. Ikke minst bør det være et mål - egentlig en selvfølge, spør du meg - å verne og reetablere mest mulig gammel skog. Produksjonsskog bør begrenses til veldefinerte arealer, og til dette trengs en samla skogplan, som nøytrale forskere (de som ikke er i lomma verken på betong- eller trelastindustrien) lenge har tatt til orde for. Nye - eller rettere sagt gamle - driftsformer bør antakelig fases inn igjen. Flere store skogeiere, blant andre Oslo kommune, eksperimenterer med å gå tilbake til tradisjonell plukkhogst, som trolig er en langt mer økologisk skånsom driftsform enn den drepende flatehogsten som er etablert de siste tiårene.
For oss vanlige hobbysnekkere som skal sette opp en bokhylle i stua, en platting i hagen eller en terrasse på hytta, gjelder i grunnen de samme prinsippene som for den profesjonelle bransjen:
- Det mest klima- og miljøvennlige er som regel det du lar være å gjøre. Trenger du egentlig den plattingen?
- Det nest beste er å vedlikeholde og reparere framfor å bygge nytt. Mange håndverkere vil anbefale deg å rive alt og starte på nytt. Ikke hør på dem.
- Velg materialer med omhu. Norsk gran eller furu er som regel det mest klima- og miljøvennlige alternativet, helst så lokalt som mulig. Etterspør gjerne lokale produkter på trelasthandelen. Andre treslag enn gran og furu er det ofte grunn til å være skeptisk til.
- Selv foretrekker jeg også ubehandlet tre. De påstår at moderne trykkimpregnerte materialer er relativt miljøvennlige (før var de stappfulle av gift), men jeg stoler rett og slett ikke på det. De fleste vil fortsatt fraråde deg å bruke impregnerte materialer i f.eks. kjøkkenhagen. Dessuten er de noe herk å bli kvitt, for de er ulovlig både å brenne og gjenbruke. I fuktutsatte miljøer kan du gjerne impregnere materialene selv med f.eks. ukokt linolje, som garantert ikke inneholder gift.
- Gjenbruk! Skulle du f.eks. være så griseheldig å ha treverk fra før krigen som ikke er råttent, må du for guds skyld ikke kvitte deg med det. Gammelt treverk er saktevokst og ekstremt mye mer holdbart enn det du får kjøpt i dag.
Videre lesning
- Bygg og bevar: Hva skjedde med husene og håndverket i 1950? Oppdatert 2.2.2024
- Grønn byggallianse: Klimakur for bygg og eiendom
- Ingrid Røise Kielland og Sigurd Fandango: "Hvor klimavennlig er det egentlig å bygge i tre?". D2 11. januar 2024
- Mie Fuglseth m.fl.: Klimavennlige materialer. Potensial for utslippskutt og barrierer mot bruk. Asplan Viak, 16.10.2020
- Naturvernforbundet: Forskeropprop for naturskogene
- Norsk biografisk leksikon: Olav Selvaag
- Store norske leksikon: Urskog
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar