Kjære tjære

En gammel furugadd i Femundsmarka, stappfull full av tyri og ulvelav (begge muligens utrydningstruet)

Få ting lukter vel mer av urnorsk tradisjon enn TYRITJÆRE. Lukten alene maner fram bilder av vikingskip og stavkirker. Allerede neandertalerne skal (i følge ganske ny forskning) ha behersket kunsten å lage tjære, som de brukte til å lime spydspisser fast i skaftet. Internasjonalt er særlig Sverige kjent for sin historie som tjæreprodusent; verden eldste kjente tjæremile befinner seg i nærheten av Uppsala og er omkring 2500 år gammel. Allerede fra middelalderen, men særlig i seilskutetida, var tyritjære en viktig eksportvare fra de nordiske landene, trolig på grunn av vår rike tilgangen på tyrirøtter som råmateriale.

Internasjonalt var nordisk tjære særlig etterspurt til impregnering av trebåter, seil, tauverk og annet skipsutstyr. Her hjemme er vel anvendelsen på hus og annet byggverk av tre - ikke minst stavkirker - like kjent. Og som overflateimpregnering er tyritjære overlegen de fleste andre tilgjengelige produkter, noe vikingskipene og stavkirkene bærer vitne om. Det finnes åpenbart ingen moderne midler eller metoder for beskyttelse av tre som er like grundig testet. I tillegg er tretjære i utgangspunktet et naturprodukt fri for syntetiske miljøgifter (men dette gjelder ikke alle produkter i handelen, så her gjelder det å lese innholdsdeklarasjoner og datablad).

Tyritjære har dessuten naturlig sopp- og insektsbeskyttende egenskaper som trolig stammer fra furutrærnes egne forsvarsmekanismer. Disse egenskapene førte tidlig på 2000-tallet til en liten kontrovers mellom norske bygningsvernmiljøer og EU: milebrent tyritjære var opprinnelig omfattet av EUs biocid-direktiv, og stod derfor i fare for å bli forbudt. Etter en kort byråkratisk disputt mellom EU og de nordiske landene, ble tyritjære likevel fjernet fra direktivet i 2007. Tester viser uansett at biocid-effekten av tyritjære er relativt mild, og at den sopphindrende effekten primært skyldes redusert vanninntrengning.

Riksantikvaren har bestemt at de norske stavkirkene skal vedlikeholdes med MILEBRENT tjære. Begrunnelsen for dette er primært at dette er den tradisjonelle og derfor mest autentiske måten å gjøre det på, det er lite som tyder på at milebrent tjære kvalitativt (eller miljømessig) er bedre enn den fabrikkproduserte (såkalt retorte-tjære). For oss som ikke forvalter verneverdige bygninger fra middelalderen, er det ingen grunn til å velge milebrent tjære, som det allerede er et underdekket behov for til stavkirkene. Det er dessuten mulig EU faktisk var inne på noe, og at milebrent tjære inneholder flere miljøgifter enn industritjære, som også er et rent naturprodukt.

En utfordring med all tyritjære er at råstoffet - tyri - er en begrenset ressurs, og dessuten en viktig biotop for mange arter. 

Det gode med Riksantikvarens policy er uansett at milebrenningskunsten er en verneverdig teknologi som var i ferd med å dø ut. Nå har Fortidsminneforeningen fått midler fra Riksantikvaren til et tjæreprosjekt som bruker eksisterende milebrenningsmiljøer med høy snittalder til å overføre kunnskapen til yngre generasjoner. Milebrenning er nemlig en omfattende arbeids- og kunnskapskrevende prosess. Først skal det bygges en mile, en stor, traktformet haug av tyrived. Deretter skal den dekkes med torv som hindrer luftttilførsel. Så skal mila tennes og ikke minst passes så den holder rett temperatur, ofte over flere dager, mens tjæren gradvis renner ut. En real mile-økt vil lett ta en ukes tid. 

Mye av det man får kjøpt av beis- og tjæreprodukter i fargehandler er fullt av miljøgifter og tvilsomme løsemidler, men det er heldigvis ikke like vanskelig å få tak i relativt rene tjæreprodukter som det er å få tak i rene malingsprodukter. Skal jeg gjette, skyldes dette en nasjonalromantisk hyttetrend: folk vil at det skal lukte tjære på hytta, og da er det umulig å komme helt utenom ekte tyritjære (andre tjæreprodukter lukter ikke på langt nær like godt). Dermed er det et marked for ekte vare, og tilsvarende mindre marked for vannbasert plast. Det beste er selvsagt å kjøpe ekte og ren tyritjære, men dette er et tyktflytende og dermed litt krevende produkt å jobbe med. Den tradisjonelle løsningen er å varme tjæren opp til 60 grader før breing, alternativt kan den tynnes med 30 prosent linolje og 10 prosent terpentin (og da skal det være terpentin, ikke white sprit!) Oppvarming gir desidert den beste lukta, terpentin har i seg selv ganske sterk lukt (men slett ikke ubehagelig) og tynner derfor ut tjærelukta noe. Hvis dette blir for omfattende, får man også kjøpt ferdig utblandet tjærebeis. Pass i så fall på hva slags tynnere som er blandet inn, det skal helst ikke være så mye annet enn linolje og terpentin.

Det er faktisk ikke helt klart, meg bekjent, om overflatebehandling (med maling, tjære eller beis) av treverk alt i alt gir en positiv miljøgevinst. Behandling øker treets levealder, som åpenbart er positivt i et miljøperspektiv, men produktene som brukes gir også et miljøavtrykk, og dette trekker i negativ retning. De utregningene jeg har sett, trekker ikke noen klar konklusjon i den ene eller andre retning. MEN disse ser typisk på syntetiske industriprodukter, så det er meget mulig at naturprodukter som linoljemaling og tyritjære ville kommet mer positivt ut. Utregningene ser også primært på klimagasser, mens en av de store fordelene med de renere naturproduktene er at de inneholder så lite miljøgifter.

Så det kan tenkes det beste for miljøet er ikke å overflatebehandle i det hele tatt, men hvis det først skal behandles, finnes det altså alternativer som er langt bedre enn de de vil forsøke å prakke på deg i fargehandelen. 

Videre lesning

• Alex Brittingham m.fl.: "Geochemical Evidence for the Control of Fire by Middle Palaeolithic Hominins". Scientific Reports 9, Article number 15368 (2019)
• Fortidsminneforeningen: Tjæreprosjektet
• Inger Marie Egenberg: "Milebrent tyritjære. Tekniske egenskaper og et historisk korrekt vedlikehold". I Årbok fra Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring (årg. 158)
• Jan Erik Helleren og Tone Merete Tho: "Forbod mot tretjære vekkjer sterke reaksjonar". NRK Innlandet, publisert 29. april 2005
• Ole Risbøl og Lars Fredrik Stenvik: "Tjæreproduksjon i myrmiler – en særegen midtnorsk tradisjon". Heimen 59(2):113-133 (24.8.2022)
• Vegard Unger Ellefsen og Bo Lilledal Andersen: "Stavkirker mangler tusenvis av liter tjære: – Verdensarven står på spill". NRK Vestfold og Telemark, publisert 16. juli 2022