tirsdag 24. desember 2024

Avslutning: Hva ville Jesus gjort?

Venneløs på Golgata - men snart skulle han bli tidenes influenser. Detalj fra fransk altertavle ca. 1520-30, trolig opprinnelig fra det nordlige Île de Paris, nå på Musée de Cluny

Ventetiden er over, og det er på sin plass å gå inn i høytiden med noen refleksjoner omkring julens EGENTLIGE budskap. I følge tradisjonen kom Jesus til jorden for å frelse oss fra det onde. Hele skapelsesprosjektet var i ferd med å skjære seg seriøst på grunn av menneskenes synder. Noen måtte få prosjektet på rett spor igjen, og denne noen var Jesus.

Det kan vel diskuteres om han lyktes med dette, men det er vel liten tvil om at han gjorde mye riktig. Fra en litt mager start med 12 fillete fotfølgere i et lite land i Midt-Østen skapte han verdens største religion. Og hvordan gjorde han det? Riktignok var det en del prek og vanskelige lignelser, men først og fremst satset han på EKSEMPELETS MAKT. Ved å gjøre gode gjerninger, uegennyttige handlinger, satset han på å være et eksempel til etterfølgelse. Han ventet IKKE på at myndighetene, keiser Augustus i Roma eller landshøvding Kvirinius i Syria, skulle pålegge folket å følge den rette vei. Han tenkte IKKE: så lenge ikke min neste er god mot meg, så gidder ikke jeg være god mot ham. I stedet vendte han det andre kinnet til gang på gang, og gjorde det rette på tross av myndigheter og folk flest, og til tross for at det for ham selv, isolert sett, var et rent tapsprosjekt.

Parallellene til vår tid er åpenbare. Mer enn noensinne er vi i ferd med å ødelegge skaperverket, men det kommer ingen bud fra noen keiser Augustus om at allverden må skjerpe seg. Dersom vi skal ha noe håp om å unnslippe dommedag, må hver enkelt av oss gjøre det rette, UAVHENGIG av hva vår neste gjør. Selv når naboen friserer hele hagen med fossil motorgressklipper før kirketid på søndager, må vi vende det andre kinnet til og la gress og ugress gro fritt og uhemmet. Det er veldig fristende å tenke at så lenge alle andre lar kyra boltre seg fritt på allmenningen, så kan - BØR - vel jeg gjøre det samme. Men hvor ville Jesus vært om han tenkte slik? Jo, blant fariseerne som var opptatt av de gamle lovene, skriftens bokstav og business as usual.

Vi må bygge en ny religion, og den må bygges nedenfra, sten på sten, av hver enkelt av oss. Så gi f i gift, skrot spaden, pakk bort plastmalingen, fuck fast fashion, elsk eddik, laug deg lagom, kutt ut kunstgjødsel, kipp ut kjip kjemi fra kjelleren, kast i komposten, skjerp språket, vern våre ville venner, kapre karbon, vær varsom med vaskemidler, kjør tjære, tenk tre, velg vern i valget til høsten, hopp over hagesenteret på handlerunden, måk ut maskinparken, bruk bivoks, pell plast, kvern kvist, look to lin og gjør som Jesus - så det kan gå deg godt, og du kan leve lenge i landet.

God jul!


kl. Ingen kommentarer:

mandag 23. desember 2024

Lin forever!

Den anvendeligste

Når man først har åpnet døra til linplantens vidunderlige verden, er det vanskelig å lukke den igjen, så selv om jeg har vært innom temaet flere ganger før, føler jeg meg ikke helt ferdig med denne fantastiske planten som på latin har navnet USITATISSIMUM - "den mest anvendelige". Og det er mildt sagt.

Lin har vært dyrket i mer enn 10 000 år, primært til to formål: fibrene kan brukes til tekstiler, og av frøene kan man presse olje. I dag dyrkes ulike typer lin til disse to ulike formålene: Fiberlin har lang og enkel stilk med lange fibre, oljelin forgrener seg og får mange frø per plante.

LINTØY er verdens mest miljøvennlige tekstil, bl.a. fordi den har lang levetid, er biologisk nedbrytbar, råvaren dyrkes uten bruk av gift, det går lite vann med til produksjonen og mesteparten av planten benyttes, så det blir lite avfall. Klær og tekstiler av lin puster godt, har stor slitestyrke og absorberer fuktighet godt, men tørker fort. Dessuten er brorparten av verdens lin produsert i Europa, så sjansen for at du bidrar til utbytting av tekstilarbeidere er vesentlig mindre enn ved andre tekstiler. Se også tidligere innlegg. Så når det overhodet er mulig: kle deg i lin.

Også LINOLJE har en mengde bruksområder og er på hvert og ett av dem langt mer miljøvennlig enn alternativene. Jeg har tidligere beskrevet linolje-MALINGENS fortreffeligheter. Jeg har muligens også nevnt linolje-KITT, som i likhet med malingen er laget av naturlige og biologisk nedbrytbare ingredienser. Linoljekitt går veldig godt sammen med linoljemaling, og de bør begge være en selvfølge ved vedlikehold av gamle vinduer. Det finnes også linolje-VOKS som kan brukes som vannavvisende beskyttelse på de fleste overflater. Tradisjonelt var regntøy - OLJEHYRER - impregnert med linolje.

Men det stopper ikke der. LINSÅPE er dyrere enn grønnsåpe, men mange sverger til førstnevnte, som bl.a. skal være bedre å bruke på ubehandlet treverk fordi den både rengjør og beskytter. Linoljesåpe har et større fettinnhold enn grønnsåpe. Linsåpe har dessuten lavere ph enn grønnsåpe, som er nesten like sterkt som lut.

Et annet kjent og iallfall periodevis kjært lin-produkt er LINOLEUM. På samme måte som med maling, har noen klart å overbevise oss om at plastgulv (f.eks. vinyl) er bedre, til tross for at linoleum nesten utelukkende består av resirkulerbare materialer: linolje, harpiks og kork lagt på jutestrie. I tillegg er linoleum ekstremt holdbart og slitesterkt, lyddempende, kjennes varmt og mykt, enkelt å montere selv og ikke minst: det reparerer mindre riper o.l. av seg selv på nærmest magisk vis. Vinyl, derimot, inneholder mye dårlig kjemi som kan avgi usunne avgasser, bl.a. ftalater til mykgjøring (vinylen på gulvet kan ikke være like hard som en lp-plate). Etter noen år i vinylens skyggedak, er vi visst nå på vei tilbake til linoleum, og det er det altså mange gode grunner til.

I likhet med andre vegetabilske oljer, kan linolje også brukes til BIODISEL. Og jeg har ikke engang nevnt linfrø og linfrøolje til bruk i MATLAGING. Trenger vi egentlig noe annet enn lin?

Videre lesning 

kl. Ingen kommentarer:

søndag 22. desember 2024

Kverna som står og maler

Kompostkverna tar en velfortjent sesongpause

Selv hager som stort sett får gro i fred, produserer en del overskuddskvist, greiner og treskudd. Det siste man bør gjøre, er å kjøre dette på fyllinga, for målet bør være at hagen er et mest mulig sirkulært system. Det gir lite mening å kjøre bort masse hageavfall og hente hjem masse jord, når det ene kan omdannes til det andre lokalt. Men greiner og kvist omdannes langsomt, og vil ikke uten videre bli hagejord innenfor et rimelig tidsperspektiv.

Grunnen til at nedbrytning av ved fra greiner og kvist går så langsomt, er stoffet lignin. Lignin er et komplekst og sterkt stoff som skiller trærne fra andre planter og som gjør at de kan vokse seg så høye - en slags naturens sement. Lignin gir også beskyttelse mot sopp og andre sykdommer. Derfor råtner det også langsomt, og det er bare spesialiserte nedbrytere - bl.a. nematoder og kjuker - som klarer å bryte det ned. Lignin har for øvrig en rekke faktiske og potensielle bruksområder, men på grunn av dets kompleksitet er det vanskelig å utvinne det fra treverk. 

Så hva gjør man med kvist og kvast i hagen? Det beste du kan gjøre er kanskje å samle det i en haug og la det ligge! Det er mange gode grunner til å holde seg med en skikkelig kvisthaug i hagen, for den vil gir rom og beskyttelse for en lang rekke organismer, fra de minste mikroorganismer via utrydningstruede insekter og spennende kjuker, til søte små mus og pinnsvin. Så en kvisthaug bør man definitivt ha om man har plass.

Dersom hagen fortsatt produserer et overskudd av kvist etter at haugen har fått sitt, kan jeg anbefale anskaffelse av en KOMPOSTKVERN. Unngå de minste variantene, du trenger en kvern som kan ta grener opp til iallfall 3 cm i diameter. Men heller ikke altfor kraftig, de største, fossildrevne variantene ødelegger hageharmonien fullstendig, og dessuten bør ved over en viss størrelse spares til kvisthaugen, som jeg kommer tilbake til straks.

Jeg er jo generelt skeptisk til maskiner i hagen, men akkurat kompostkverna ville jeg nødig klart meg uten, siden det ikke er mulig å kverne kvist manuelt, og bortkjøring er helt uaktuelt i en sirkulær hageøkonomi. Treflis har dessuten såpass mange nyttige og bærekraftige bruksområder i hagen at det er vanskelig å skjønne hvordan man klarte seg uten, når man først er i gang.

Den aller nyttigste bruken er i komposten. I de aller fleste komposter er det nemlig en utfordring at forholdet mellom karbon og nitrogen (C:N-brøken) bikker for langt i retning av nitrogen. Alt som er mykt og grønt fra hagen, samt alt av kjøkkenavfallet, består av brorparten nitrogen. Dette vil gi en litt for potent kompostjord, som gir planter med enorme mengder bladmasse og lite annet. Dessuten går omsetningen saktere i en kompost som mangler karbon, og den har en tendens til å bli for våt og kompakt. Temperaturen blir også gjerne i laveste laget, slik at røtter og i verste fall sykdommer overlever. Litt kverna kvist i ny og ne får fart på komposteringen og gir en velbalansert, luftig og sunn kompost.

På vinteren er det gjerne mindre fart i komposten, men til gjengjeld mer fart på peisen innendørs, og det gir anledning til en annen veldig nyttig bruk av kverna kvist, for den som fortsatt har mer igjen fra sommersesongen: produksjon av biokull! Det meste av organisk avfall, inkludert kjøkkenavfall faktisk, kan bli til biokull, men ingenting er så perfekt råmateriale som flis fra kompostkvern. Ler mer om biokull her. 

En noe mer omdiskutert bruk av treflis, er som jorddekke ("mulch") i kjøkkenhagen. Jorddekke er generelt en veldig god ide; det holder på fuktighet, kveler ugress og tilfører jorda næring - i beste fall. Problemet med treflis, er at det er næringskrevende å omsette - så i verste fall stjeler treflisen næring fra plantene. I tillegg tar det tid, så det kan gi en litt grovere struktur i jorda enn ønskelig. Selv har jeg litt blandet erfaring med treflis direkte i kjøkkenhagen, men jeg leser om andre som syns det funker bra. Så det er vel egentlig bare å forsøke seg fram.

Derimot funker treflis bra som jorddekke i andre sammenhenger enn i kjøkkenhagen - f.eks. under busker og på stier - gjerne også på stiene i kjøkkenhagen. Under busker kan man utnytte at flis fra ulike tresorter har ulike egenskaper. Kverna kvist fra bartrær er f.eks. forholdsvis surt, og passer derfor perfekt under rhododendron-busker - så slipper du også å kjøpe importert spesialjord.

Kverna kvist skal også være et bra medium å dyrke sopp i. Dette er muligens for de litt viderekomne, og jeg har ikke forsøkt selv, men det er mulig å få kjøpt dyrkingspakker til en rekke soppslag på nett, inkludert f.eks, østerssopp. Og uansett hvor i hagen din den kverna kvisten ender opp, vil det fremme soppvekst på stedet, noe som er bra både for det globale klimaet og det lokale jordsmonnet (mer om dette her). De gangene jeg har forsøkt å bruke kverna kvist som jorddekke, har sopp gjerne poppet opp som paddehatter i pallekarmene utover sensommeren og høsten.

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:

lørdag 21. desember 2024

Problemet PLAST

En hverdagshelt

I det vi gikk inn i årets adventstid, brøt forhandlingene om en global plastavtale i Busan, Sør-Korea, sammen. Det som har vært rapportert om forhandlingene i media, er at de fleste land - bl.a. vestlige, afrikanske og latinamerikanske - ønsket en omfattende avtale. Noen få oljeproduserende land - Saudi Arabia, Iran og Russland har vært nevnt, men avviser det selv - ønsket en mer begrenset avtale, og disse blokkerte avtalen.

Slike forhandlinger er som regel konsensus-basert, siden ingen land er villig til å avgi suverenitet til det internasjonale demokrati. Disse forhandlingene gikk åpenbart også for lukkede dører, hvilket gjør det enklere for enkelte å sabotere uten å miste anseelse.

Det er anslått at nesten 13 millioner tonn plastikk havner på avveie hvert år (Earth Action), og at dette tallet kan tredoble seg innen 2060 dersom vi fortsetter som før (OECD). Gjennom slitasje vil all denne plastikken før eller siden ende som mikroplast (definert som plastbiter på mindre enn 5 mm store). De viktigste kildene er maling, plastpellets og bildekk. Plastpellets er biter av råplast til videreforedling som forsvinner på ulike punkter i produksjonskjeden, hovedsakelig under transport. Plast fra bildekk skyldes hovedsakelig slitasje under kjøring, men gummigranulat fra kunstgressbaner antas også å være en vesentlig kilde.

Andre kilder til mikroplast i miljøet er mikrofiber av plast fra vasking av syntetiske klær og plastperler i kosmetikk. 

Når sant skal sies, vet i ikke så mye om hvilken skade mikroplast (definert som plastbiter mindre enn 5 mm store) gjør for helsa eller i miljøet. Men man mistenker at mikroplast øker risikoen for en lang rekke sykdommer og skader, inkludert kreft, ulike organskader og skader på immunforsvar, reproduksjon og metabolisme. I tillegg inneholder plast i seg selv ofte en rekke miljøgifter, og mikroplast binder gjerne til seg andre helse- og miljøgifter. Det er godt kjent at makroplast gjør stor skade på store dyr, antakelig er mikroplast skadelig på mindre dyr, planter, sopp og mikroorganismer.    

Det vi vet, er at mikroplast er OVERALT, bokstavelig talt: I væsker vi drikker, i maten vi spiser, i luften vi puster inn og i stoffer huden vår tar opp. Det er funnet mikroplast i de fleste organsystemer i kroppen, inkludert hjernen, hjerte og blodårer, fordøyelsen, lymfekjertlene, reproduktive organer og urinveier. Mikroplast er funnet i menneskelig morsmelk, sæd, avføring, urin og spytt. Det er  funnet mikroplast i de fleste miljøer på jorda, fra arktis til antarktis og fra Mount Everest til mange tusen kilometers havdyp.


Til tross for at evidensen for helseskader forårsaket av mikroplast foreløpig er mangelfull, er veldig mange veldig bekymret. Misforstå meg rett, jeg mener selvsagt det er all grunn til å være bekymret. Men det typiske resepsjonsmønsteret i offentligheten når det gjelder miljøgifter, er at katastrofale konsekvenser skal dokumenteres ganske ettertrykkelig før noen (andre enn miljøorganisasjonene) reagerer. Det er noe med plast som plager oss, kanskje er det bildene av marine pattedyr kvelt av plastikkposer, kanskje er det den nærmest ufattelig lange nedbrytningstiden, kanskje er det at mange av oss personlig har negative opplevelser med plast. 

Uansett er det altfor sent å være føre var - men det er all grunn til å være etter snar, før vi alle bokstavelig talt KVELES i plast. De internasjonale forhandlingene om en global plastavtale tas opp igjen over nyttår, og vi kan jo håpe at de klarer å lande en ambisiøs avtale. I mellomtida, og uansett, er det ganske mye hver enkelt av oss kan bidra med. Jeg har skrevet om hvordan vi kan unngå plastklær her og plastmaling her. I tillegg vil hver eneste lille kjøretur du dropper, redusere utslipp av mikroplast - uavhengig av om du kjører fossilbil eller elbil. Jeg har gitt opp å prøve å unngå plast-emballerte varer i butikken, men vi kan f.eks. etterspørre papirposer til frukt og grønnsaker, så dagligvarekjedene får en sjanse til å forstå at plastfrie varer kanskje kan gi dem et konkurransefortrinn. Generelt: unngå plast i den grad det overhodet er mulig.

I tillegg kan det anbefales å ta enda et skritt i proaktiv retning: plukk plast som ligger på gata, i grøfta eller på stien og ta det med til nærmeste søppelbøtte! Det koster litt, for plastavfall er som regel litt motbydelig, så det er en liten terskel som må forseres. Til gjengjeld får du verdens beste samvittighet, og du sparer verden for et ekstra miljøproblem. Plasten som ligger ute kommer ikke til å finne veien til en søppelbøtte av seg selv. Det er tross alt jul - vær litt Jesus! 

Videre lesning










kl. Ingen kommentarer:

fredag 20. desember 2024

Bivoks

Bivoks i et par ulike varianter: blokk til impregnering av turtøy, og pellets til diverse bruk, som f.eks. støping av lys

KUBEKOLLAPS - massedød blant honningbier i en bikube - er kjent som et sporadisk fenomen langt tilbake i historien. Men rundt år 2006 opptrådte fenomenet hyppig flere år på rad på vestkysten i USA, og mange - i første omgang særlig honningindustrien - ble alvorlig bekymret. Her hjemme ble fenomenet registrert av enkelte aviser - Aftenposten hadde f.eks. 18. mai 2008 en liten notis om en "mystisk sykdom" som hadde ført til massedød blant bier i USA. Aftenposten påpekte også at biedøden ikke bare rammet honningprodusenter, men potensielt kunne få store konsekvenser, bl.a. for pollinering.

Det er fortsatt usikkert hva som fører til kubekollaps, men en rekke forskjellige årsaker har vært foreslått: parasitter, virus, innavl, stråling fra mobilmaster, genmodifiserte planter, klimaendringer og ikke minst sprøytemidler - eventuelt, og sannsynligvis, ulike kombinasjoner av disse. Fenomenet har særlig rammet USA, men det er rimelig å se det i sammenheng med den mer generelle og dramatiske nedgangen i insektsbestander verden over, som er stadig bedre dokumentert verden over.

Honningbier er riktignok HUSDYR, iallfall i vår del av verden, og derfor muligens mer utsatt for ulike typer "sivilisasjonssykdommer" enn ville insektsbestander. For mange, også i Norge, er de likevel blitt et symbol på det ekte, naturlige. Mange hagesentre spekulerer i dette når de selger "bievennlige" planter - gjerne sterkt duftende, fargerike og litt eksotisk blomster som dessverre altfor ofte inneholder gift. Svenske Naturskyddsföreningen gjorde nylig en undersøkelse av planter som ble markedsført som "bievennlige" i Sverige, og fant at de fleste av dem (53 av 54 analyserte planter) inneholdt rester av sprøytemidler. (For balansens skyld må jeg nevne at rapporten fra Naturskyddsföreningen avstedkom en liten debatt om svenske og norske tilstander mellom Økologisk Norge og Norsk Gartnerforbund i NRK Ytring i vår.)

Honningbier er i utgangspunktet ikke en naturlig hjemmehørende art i Norge, og frøblandinger som selges som "bievennlige" kan være tilpasset helt andre forhold enn de norske. Våre blomsterenger bør heller tilpasses norske forhold og norske pollinatorer, og da er det de vanlige, norske (og definitivt vakreste, spør du meg!) markblomstene som gjelder. For eksempel rødknapp, som er den foretrukne nektarkilden til den utrydningstruede rødknappsandbien, som jeg straks kommer tilbake til. Honningbiene er uansett flinke til å finne nektarkilder, og det er ikke primært mangelen på eksotiske blomster i hagene som er utfordringen for dem.

Etter en nedgang på 2010-tallet, er birøkt som hobby og binæring øyensynlig i vekst i Norge nå. Det har vært diskutert om dette utgjør et problem for hjemmehørende norske insekter, bl.a. fordi honningbier spiser opp maten og sprer sykdommer. En rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø vurderte nylig med at denne risikoen er lav for de fleste hjemmehørende arter, men høyere for enkelte, bl.a. den utrydningstruede rødknappsandbien.

Men stort sett er honningbier nyttige, både for blomstene og oss. Blomstene har nytte av deres bidrag til pollinering; selv er vi vel først og fremst interessert i honningen de produserer. Men de lager også et annet EKSTREMT nyttig produkt for den som er opptatt av miljø og helse: BIVOKS. Bivoks kan erstatte miljø- og helseskadelige produkter på flere områder:

  • Bomullsstykker impregnert med bivoks kan ERSTATTE PLASTFOLIE i husholdningen. Stadig mer forskning viser at plast og mat er en dårlig kombinasjon, fordi den fører til mikroplast i maten. Biter av plastfolie brukt til matinnpakning har dessuten en tendens til å havne i komposten og dermed lekke ut til miljøet. Bivokspapir til matinnpakning kan gjenbrukes og har lang holdbarhet (de fleste produsenter oppgir omkring ett år), og kan komposteres etter endt livsløp. Fås kjøpt i velassorterte kjøkkenbutikker - eller du kan lage ditt eget med bivokspellets og bomullstøy.
  • Moderne turtøy og -sko er dessverre som regel fullt av miljøverstingsstoffer som PFAS og andre gufne, vannavstøtende kjemikalier. Gode, gamle bomullsanorakker og -turbukser blir funker imidlertid nesten like bra dersom de IMPREGNERES med bivoks. Metoden for å gjøre dette er å stryke klærne varme og deretter gni dem inn med bivoks. Hundre prosent vanntett blir det ikke, men det samme gjelder etter min erfaring også PFAS etter et par-tre gangers bruk.
  • Bivoksens egenskaper som TREPOLISH til innemøbler og -gulv er velkjent. Den brukes også i mange KOSMETISKE produkter.
  • Sist men ikke minst er det klassikeren BIVOKSLYS, som mange av oss har rullet på barneskolen og gitt bort til tanter og onkler til jul. Det er også ganske enkelt å støpe bivokslys av pellets. Bivokslys har en rekke fordeler framfor stearinlys: de er fri for kjemi og fossilbasert råstoff, forurenser ikke inneluften, brenner lengre og dufter bedre.
Ulempen med bivoks er at det er dyrt og litt vanskelig å få tak i. Kanskje er etterspørselen i ferd med å bli større enn tilbudet -  og det er jo i så fall på mange måter positivt. 

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:

torsdag 19. desember 2024

Måk ut maskinparken!

Finn 7 feil

En av de mange store fordelene med å legge om til LAISSEZ FAIRE-HAGEN, som jeg har prediket ved flere anledninger i denne bloggen, er alt utstyret du IKKE trenger. En hage (eller en parsell eller en takterrasse) burde selvsagt være en overkskuddspost med grønne tall i karbonregnskapet, men faktum er dessverre at de veldig ofte ikke er det. Årsaken er simpelthen at vi styrer for mye med dem.

For eksempel: Vi handler som gale på plantesentrene. Importert jord, planter, plastnisser, gjødsel, juletrær, potter, lecakuler, hageredskap, vanningssystemer, hagemøbler, grillutstyr, stein, hagemøbler, belysning, kanskje til og med plastplanter.

Alt dette har allerede når vi kjøper det for lengst satt store klimaavtrykk i produksjon og transport. Det skal godt gjøres å finne norsk-produserte varer hos de store hagesenter-kjedene, for ikke å snakke om lokalproduserte, kortreiste produkter. (Her finnes det riktignok en del hederlige unntak i form av lokale gartnerier med langt mer miljøvennlige profiler.) Det vi kjøper er tungt å bære, så vi setter enda et lite klimaavtrykk på det ved å kjøre det hjem i bilen.

Noe av dette har også potensielt store negative økologiske konsekvenser. Plast i hagen vil lekke mikroplast rett i jorda gjennom hele sitt livsløp. Importert jord og planter inneholder ikke bare ofte, men SOM REGEL, mengder av fremmedarter. Heldigvis overlever de færreste sin første vinter i Norge, men de som overlever, kan skape store problemer for lokale arter. Enkelte planter kan også føre med seg sykdommer. Siden vi lever i en tid med store klimaendringer, kan også mange av de plantene vi kjøper til hagen på sikt forville seg og bli problematiske fremmedarter, selv om de i dag ikke regnes som noen økologisk risiko.

Men når det gjelder klimaavtrykk, er kanskje det verste du kjøper på hagesenteret eller i hagebutikken, MASKINENE, for de har ikke bare allerede satt et betydelig avtrykk - de vil også fortsette å gjøre det gjennom hele sitt livsløp, fordi de bruker energi. Har du gressklipper, kantklipper, gresstrimmer, plenlufter, elektrisk hekksaks, løvblåser, snøfreser, ryddesag, motorsag. vedkløyver, jordfreser og kompostkvern - eller bare noen få av disse - kan du være bortimot sikker på at hagen din har røde tall i klimaregnskapet. Utrivelig er det også, spør du meg, for en hage bør være et sted for stille kontemplasjon, eventuelt akkompagnert av naturlige lyder fra kvitrende fugler, summende pollinatorer, spillende gresshopper og lekende barn - og ikke de utrolig irriterende lydene av en elektrisk eller bensindrevet motor. 

Det er sikkert mange faktorer som påvirker karbonavtrykket til en hage, men det inkluderer iallfall:
  • Andelen areal som er grønt, pluss hva som vokser på dem: stauder, busker og trær lagrer mer karbon enn ettårige blomster og grønnsaker - både over og under jorda (sopprot mm)
  • Strukturer i hagen øker karbonavtrykket - produksjon og transport av byggematerialer medfører til dels store utslipp. Skal det først bygges, er resirkulert tre best, betong og metall er verst
  • Jord og planter kjøpt på hagesenteret bidrar til utslipp - verst er jord som inneholder torv, best er egenprodusert kompost (eventuelt kompostjord kjøpt på gjenvinningsstasjonen)
  • Kunstgjødselproduksjon krever mye energi og har derfor et stort CO2-avtrykk 
Og altså ikke minst: maskinparken. Nå skal jeg innrømme at det kan være vanskelig å klare seg hundre prosent manuelt dersom man har en hage av en viss størrelse, selv er jeg f.eks. veldig glad i kompostkverna mi... men generelt er det best både for helsa, hagen og klimaet å gjøre minst mulig i hagen - og mest mulig av det manuelt!

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:

onsdag 18. desember 2024

Det er ikke grønt alt som glimrer

Hvor grønt er dette?

Da jeg fikk min første parsell for 25 år siden, var det langt mellom hagesentrene i Oslo. Skulle jeg ha frø eller annet utstyr på den tida, måtte jeg til Skajem hagesenter på Ris, eventuelt bestille på postordre. Nå fins det rundt et 20 talls hagesentre bare innenfor Oslo bys grenser, og en to-tre gigantiske hagesenter-kjeder med utsalgssteder over det ganske land. Hånd i hånd med denne utviklingen har importen av jord og planter økt fra 0 til 100, sånn circa, og i dag skal det godt gjøres å finne norskproduserte og -avlede produkter på plantesenteret overhodet.

Det kan sikkert være flere grunner til denne eksplosjonen i hagesenterbransjen (som for øvrig ser ut til endelig å ha nådd sitt metningspunkt, bransjen melder nå om tøffere tider og nedleggelser), bl.a. har "utsalgssteder som i det vesentlige selger blomster, planter og andre hageartikler" et eget unntak i lov om helligdager og helligdagsfred. De kan derfor holde søndagsåpent, nesten som et bibelsk symbol på kjøpmenn i det grønne tempelet.

Man skulle kanskje tro at denne hagetrenden var positiv for klimaregnskapet, det handler jo i hovedsak om grønt. Og det er riktig at grønne lunger som parker, hager, parseller, takterrasser, kanskje til og med balkonger, har et stort potensiale som klima- og miljøtiltak dersom de blir riktig forvaltet. En ting er at ulike typer innmark samlet sett utgjør et ikke ubetydelig areal - og en stadig større andel, faktisk, av landets totale areal, etter hvert som vi bygger ned stadig mer natur til fordel for bolig- og hytteområder. En annen ting er at små, grønne, blomstrende striper og flekker som parseller, veikanter, hager og parker spiller en langt større rolle for f.eks. pollinatorer, enn arealet de opptar skulle tilsi. (Dagens parker og veikanter spiller dessverre i altfor liten grad denne rollen, fordi vi holder vegetasjonen her så kort med plen- og kantklipp at få planter rekker å blomstre.)

Dessverre er hagesenterindustrien både klima- og miljømessig en del av problemet, ikke løsningen. Det meste av det vi kjøper der bidrar til et negativt karbon-regnskap for grøntområdene våre, og hagetrendene som sentrene fyrer opp under, øker risikoen for at hagene våre, som altså KUNNE gitt et vesentlig positivt bidrag, i stedet bidrar til økte karbonutslipp. De grønne plantene vi kjøper, er produsert og fraktet, ofte langveisfra, og står derved for et langt større avtrykk enn det som allerede gror i hagene våre. Mange av plantene gror også i torv som er hentet ut fra myr, og i så fall er de rett og slett karbon-verstinger. Det samme kan gjelde jorda vi kjøper, selv om mange produsenter nå også tilbyr torvfri jord (se liste her). Transportert er den uansett. Kunstgjødsel er en karbonversting, og dyregjødsel er ikke nødvendigvis så mye bedre. Hagemøblene er produsert av treslag som i verste fall har bidratt til desimering av verdifull skog, i beste fall og uansett er den "bare" transportert over lange avstander.

En mye omtalt studie i Nature Cities tidligere i år konkluderte med at grønnsaker dyrket i urbane settinger - som parsellhagelag og private kjøkkenhager - slipper ut mer drivhusgasser per produsert grønnsak enn konvensjonelt, stor-skala landbruk. Dette skyldtes i hovedsak infrastrukturen - STÆSJET - som brukes av småskala-produsentene , og ikke minst at dette utstyret har for kort livsløp - det byttes ut for ofte. Vi pusser opp kjøkkenhagene våre for ofte, for å si det sånn. 

I tillegg til karbonregnskapet, følger det også andre miljøutfordringer med plantene vi kjøper på hagesenteret. De aller fleste planteartene på den norske fremmedartlista - altså planter som har høyt invasjonspotensial og potensielt negative økologiske effekter i norsk natur - har startet sin karriere på et hagesenter. På grunn av klimaendringene blir stadig nye arter satt på lista, inkludert flere tradisjonelle norske hageplanter (i skrivende stund har Miljødirektoratet for eksempel foreslått forbud mot klassikere som syrin og villvin). I tillegg til at en del arter er forbudt å selge, har hagesentrene etter forskrift om fremmede organismer plikt til å informere kunden dersom arter i salg utgjør en risiko og kan ha negativ effekt på norsk natur. Tilsyn tyder på at få hagesentre selger forbudte planter (selv om dette også forekommer), men mange bryter informasjonsplikten.

En annen risiko med hagesentrenes planteimport, er BLINDPASSASJERER - utilsiktet innførsel av sykdommer og andre arter som kan gjøre skade på norsk natur. Den soppliknende mikroorganismen phytophthora utgjør for eksempel et alvorlig problem for Bøkeskogen i Larvik, og kom trolig til Norge planteimport. Brunsneglen, som irriterer så mange hageeiere, fulgte også med importerte planter eller jord.

For oss som forvalter jord - enten det bare er noen potteplanter, en verandakasse, en parsell eller en stor villahage - er det kanskje vanskelig å unngå hagesenteret helt. Men det er vel verdt et forsøk - og kjøp iallfall for all del så lite som overhodet mulig der!

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:

tirsdag 17. desember 2024

Grønn politikk

Resultater fra min metastudie om norsk politiske partiers klima- og miljøpolitikk 

Vi går straks inn i et valgår og får dermed anledning til å gjøre noe av det viktigste vi som enkeltpersoner kan gjøre for miljøet: å bruke stemmeretten. HVORDAN den bør brukes er jo et omstridt tema, for de fleste partier vil vel mene - og iallfall hevde - at deres politikk er grønn. Min tilnærming her vil derfor være å se på partipolitisk uavhengige undersøkelser av spørsmålet, som det ikke akkurat er flust av, men det finnes noen.

Men først skal jeg gjøre et forsøk på å avlive to myter som stadig sporer av den norske politiske debatten om klima og miljø. Den første myten er ideen om at klimapolitikk er "symbolpolitikk" fordi Norge er et lite land i verden, så det Norge gjør, har liten effekt på verdenstotalen. Det er særlig to partier som stadig griper til denne argumentasjonen, men det forekommer i flere leire. Argumentet er for det første feil - effekten av norske tiltak er sikkert i mange tilfeller relativt liten, men den er ikke null. For det andre er det nettopp symbolargumentet som fører til katastrofen. Jeg har tidligere kalt dette allmenningens tragedie (eventuelt fangens dilemma), men kanskje likner det mer på kylling-spillet, kjent fra James Dean-klassikeren Rebels without a Cause: vi sitter i hver vår bil og kjører i full fart mot et stup, og det er om å gjøre å hoppe ut av bilen sist. Siden alle insisterer på å vinne, stuper vi alle utfor.

Den andre myten i norsk klima- og miljødebatt er at bærekraftig utvikling, forstått som at økonomisk vekst er mulig uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners tilgang til ressurser, er mulig. I følge Brundtland-biografien Makt og mannefall var der Gro selv som fant på den norske betegnelsen "bærekraftig utvikling" - men begrepet sustainable development var kjent på engelsk. Uansett løste det en stor floke for Brundtland-kommisjonen. Det var åpenbart viktig for kommisjonen med et forholdsvis radikalt språk rundt klima og miljø, blant annet for å slippe unødig støy fra miljøorganisasjonene. Samtidig ville et altfor radikalt språk være uspiselig for myndigheter -  med mindre man kunne få begge deler. Og det er nettopp det begrepet bærekraftig utvikling lover - det åpner for fortsatt vekst og mer eller mindre business as usual

Bærekraftig utvikling var en snakkis rundt kafebordene jeg befant meg ved på slutten av åttitallet, og jeg skal innrømme at jeg var blant dem som tenkte at det faktisk var mulig. Og jeg er fortsatt usikker på om det er en LOGISK umulighet - men med nesten 40 års empiri etter Our Common Future, tror jeg vi kan slå fast at det er praktisk umulig. Og IALLFALL så lenge verdens befolkning vokser, og det kommer den til å gjøre i minst 60 år til. For alle praktiske formål er bærekraftig utvikling umulig.

Det store politiske problemet med nullvekst, eller kanskje helst til og med negativ vekst, er at det enten vil kreve ganske radikal omfordeling eller føre til sosial uro. De store sosioøkonomiske ulikhetene vi tåler i dag, både mellom og innad i land, passerer muligens bare fordi bunnen heves hele tiden. Hvis de fattigste stadig vekk får økt kjøpekraft.

Men over til empirien: hva sier de ulike "studiene" jeg har identifisert om norske partiers miljø- og klima-politikk?

Naturvernforbundet ga SV, MDG, Rødt og Venstre grønt lys i en "trafikklys-guide" til stortingsvalget 2021. Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet fikk rødt lys, og havnet dermed på bunnen med den dårligste miljøpolitikken. Ap og KrF lå midt på treet med gult lys. Dimensjoner som inngikk i undersøkelsen var bl.a. klima- og oljepolitikk, naturmangfold, naturens rettssikkerhet, samferdsel og bærekraftig forbruk.

NRKs valgomat foran det samme stortingsvalget viste bl.a. at det var stor forskjell i klimakutt-ambisjonene til de ulike partiene. Mest ambisiøse var MDG, som ønsket å kutte norske utslipp med 80 prosent innen ti år og 95 prosent innen 15 år. På andreplass var SV et lite hestehode foran Rødt; begge ønsket å kutte utslipp med 70 prosent innen ti år, mens SV ville ha et utslippsfritt land innen 2040, Rødt innen 2050. Fjerdeplassen i denne øvelsen var delt mellom Arbeiderpartiet og Venstre, som begge ville kutte utslipp med 55 prosent de neste ti årene. Sjetteplassen gikk til KrF, som ville halvere utslippene på ti år. Høyre, FrP og Senterpartiet måtte dele bunnplasseringen, siden ingen av disse ville tallfeste noe som helst.

Sabima stilte ved stortingsvalget i 2017 spørsmålet: Hvilket parti ville artene i norsk natur stemt på? Perspektivet her var altså biomangfold, og konklusjonen var at Rødt, SV, MDG, Venstre og KrF skilte seg positivt ut. På motsatt side av skalaen utmerket FrP og Senterpartiet seg negativt, fordi de ikke engang ønsket den kartleggingen av norske naturtyper som vil være en forutsetning for en mer artsmangfolds-vennlig forvaltning. Høyre og Arbeiderpartiet plasserte seg et sted midt imellom, med en miljøpolitikk som i følge Sabima var full av huller og vage formuleringer. 

Cicero gjorde en beregning av klimaeffekter av partienes budsjettforslag for 2017 og kom til at MDGs (680), SVs (408) og Venstres (228) forslag ville medføre størst utslippskutt (tallene i parentes er tusen tonn kutt). Effekten av øvrige partiers forslag lå vesentlig lavere, med Senterpartiet på en klar jumboplass (FrP var den gangen i regjering med Høyre og hadde derfor ikke eget budsjettforslag). Ingen av budsjettforslagene medførte tilstrekkelige kutt til å nå Parisavtalens klimamål på kort sikt.

En ganske fersk rapport fra Norwegian Centre for Energy Transition Strategies ved NTNU (NTRANS) har analysert politiske skillelinjer i energi- og klimaomstillingen. Rapporten har bl.a. forsøkt å modellere konsekvenser per 2050 av de ulike partienes utslippspolitikk, og kommet fram til at forskjellene er relativt små mellom partiene, med unntak av FrP, hvis politikk vil gi store utslipp også på sikt. Ingen av partienes politikk vil nå målet om netto null utslipp i 2050; Venstre, MDG, SV og Rødt er de som kommer nærmest.

Beregningene gjort av Cicero og NTRANS ser kun på klima, og har ingen ambisjoner om å ta miljø, artsmangfold eller arealbruk med i regninga. 

Ingen partier har foreløpig ferdigstilt programmer for perioden 2025-2029, så vi får kanskje gi dem en sjanse. Men jeg har snikk-kikket på programutkastene, som stort sett er tilgjengelige nå, og det er lite som tyder på noen radikale retningsskifter. Basert på historikken - og på tvers av ulike metodikker og avsendere - drister jeg meg til å trekke følgende konklusjoner:
  • Senterpartiet og FrP havner på jumboplass i de fleste studier, uavhengig av om fokus er på klima eller miljø
  • Høyre, Arbeiderpartiet og KrF plasserer seg som regel midt på treet, Krf muligens noe over når variabelen er naturmangfold
  • Rødt, SV, MDG og Venstre er i toppsjiktet i samtlige undersøkelser og uavhengig av om man ser på klima eller miljø. Men ikke en gang disse fire tar tilstrekkelige grep til å nå Norges klimamål. 

Videre lesning


kl. Ingen kommentarer:

mandag 16. desember 2024

Stå last og brast med trelast

En trivelig gammel eik jeg traff på p-plassen på Vestre gravlund

Lenge bygget vi kun i tre her i landet, enten det dreide seg om kirker, hus eller båter. Råmaterialene  var saktevokst og solid tre, gjerne plukket ut spesielt til formålet. Forskjellige trær ble valgt til vinduer og laftestokker. Skulle vi beskytte treverket mot sopp og råte, behandlet vi det med tretjære eller linolje, som stort sett er uproblematisk både for klima og miljø.

I en del byer ble det riktignok innført murtvang i byer etter større bybranner: i Christiania i 1624, i Skien i 1886, i Kristiansand i 1892, og i Ålesund  da Ålesund brant. Men Norge manglet lenge stort sett både materialer og kompetanse til å bygge i mur og tegl til langt utpå 1800-tallet, så omlegging til mur gikk tregt, og tre forble det viktigste byggematerialet de fleste steder. 

Men uheldige sammentreff omkring 1950 endret det meste. En kjemisk krigsindustri på jakt etter nye markeder traff et enormt behov for rask gjenoppbygging etter krigen. I løpet av få år utviklet industrien nye materialer, ingeniører utviklet samlebåndspregede byggeplasser, tider og priser ble presset ned til et minimum. Kvantitet trumfet kvalitet, og mange av de nye materialene har på sikt vist seg å være svært skadelige for både helse og miljø.

En norsk personifisering av dette paradigmeskiftet i bygningshistorien, er ingeniøren og entreprenøren Olav Selvaag. I august 1948 sendte han et brev til Stortinget, med kopi til 12 av landets største aviser. Her argumenterte han for at boligbyggingen i landet kunne tredobles med samme material- og arbeidsinnsats, dersom bare utdaterte byggeforskrifter og regelverk åpnet for det. Samme høst beviste han sitt poeng, på oppfordring fra en avis, ved å oppføre et demonstrasjonshus på Ekeberg på 12 uker. Forskrifter ble brutt og kritikere mente huset så ut som en brakke, men budskapet nådde fram. Allerede i 1949 var nye byggeforskrifter på plass. Selvaag-bygget på Ekeberg er fortsatt i god stand og er nå fredet. Og er jo, det skal sies, hovedsakelig bygget i tre.

Nordmenns langvarige kjærlighet til tre, både til eget bruk og som eksportartikkel, har uunngåelig satt et sterkt preg på - for ikke å si ødelagt - skogene våre. Det er en helt spesiell stemning i en skikkelig gammel skog, men det er dessverre noe de fleste av oss her i landet aldri opplever. Under én prosent av skogsarealet i landet er urskog, og bare 3,9 prosent er det som karakteriseres som"gammelskog", dvs. mer enn 120 år gammel (som fortsatt er ganske ungt i et skog-perspektiv). Det de fleste av oss oppfatter som skog, er i realiteten plantasjer - områder der den naturlige skogen er fjernet ved flatehogst og erstattet med tett, plantet skog av gran eller furu, der trærne står på rekke og rad og alle er like gamle. Vi lar oss hisse opp over land i tropene som erstatter naturlig regnskog med palmeolje-plantasjer, men selv har vi gjort det samme for lengst. For en gang i tida var mesteparten av lavlandet i Sør-Norge urskog.

Det vil derfor nødvendigvis ta tid å få skogen tilbake, men det vil være verdt investeringen. Som tidligere nevnt på denne bloggen, er de boreale skogene, som de norske skogene er en del av, et vel så stort karbonlager som de tropiske regnskogene. I tillegg er det i skogen den største brorparten av artsmangfoldet befinner seg, iallfall i norsk sammenheng. Vi liker å tro at vi har vært flinke til å verne natur her i landet, men det gjelder i hovedsak høyfjellsområder, som uansett ikke kan brukes til så mye annet og der artsmangfoldet dessuten er forholdsvis lite. Dessverre er vern av skog lavt prioritert av nåværende regjering, selv om skogeiere står i kø for frivillig å verne egen skog. 

Men noe produksjonsskog trenger vi, for tre er og blir det mest miljøvennlige byggematerialet vi har. Siden bygg og anlegg er blant de næringene som har det høyeste klimaavtrykket, er det gjort mange utredninger av hvordan bransjen kan redusere sine utslipp. Potensialet for reduksjon er enormt i de fleste beregningsmodeller, opp mot 50 prosent. Mesteparten av besparelsene ligger på andre områder enn materialvalg. Først og fremst må det rives mindre og rehabiliteres mer; materialer må gjenbrukes og det er mye å hente på å energieffektivisere eksisterende bygg. Men der det skal bygges, er kortreist tre vesentlig mer klimavennlig enn alternativene. Det finnes et utall av utredninger om dette, f.eks. viste en beregning fra Asplan Viak (på oppdrag fra Enova) i 2020 at kontorbygg i (nordisk!) tre har lavere klimagassutslipp enn kontorbygg i stål og betong under en rekke ulike forutsetninger. Den mest miljøvennlige betongen var hårfint bedre enn trelast fra Kontinentet, men kortreist tre var best. Det finnes altså betong som er NESTEN like bra som tre, men de fleste og mest brukte typer betong er klimaverstinger.

D2 hadde i januar 2024 hadde en artikkel som stilte store spørsmålstegn ved denne nokså godt etablerte sannheten. De hadde intervjuet et par forskere som i sine utregninger la vekt på tapet av karbonlagringskapasitet i den skogen som må "ofres" for å gi råvarer til store trebygg. Andre forskere beskyldte dette argumentet for å gå "betonglobbyens" ærend, men det er liten tvil om at det her også finnes en "trelobby" med ganske sterke økonomiske interesser. Grunnen til at det ikke finnes noen helt soleklare svar her, er at konklusjoner kan endres ganske dramatisk ved å gjøre små endringer i forutsetningene for regnestykket. Ikke minst er tidsperpsektivet vesentlig: hvis du f.eks. legger et 80-100 års perspektiv til grunn, vil betonglobbyens konklusjon falle sammen, for den tapte skogen vil etter så lang tid ha grodd opp igjen. Legger du et kortere perspektiv til grunn, kan de ha rett.

Alt i alt mener jeg litteraturen er ganske klar på at tre er det mest klimavennlige, men det er verdt også å ta hensyn til økologiske perspektiver. Ikke minst bør det være et mål - egentlig en selvfølge, spør du meg - å verne og reetablere mest mulig gammel skog. Produksjonsskog bør begrenses til veldefinerte arealer, og til dette trengs en samla skogplan, som nøytrale forskere (de som ikke er i lomma verken på betong- eller trelastindustrien) lenge har tatt til orde for. Nye - eller rettere sagt gamle - driftsformer bør antakelig fases inn igjen. Flere store skogeiere, blant andre Oslo kommune, eksperimenterer med å gå tilbake til tradisjonell plukkhogst, som trolig er en langt mer økologisk skånsom driftsform enn den drepende flatehogsten som er etablert de siste tiårene.

For oss vanlige hobbysnekkere som skal sette opp en bokhylle i stua, en platting i hagen eller en terrasse på hytta, gjelder i grunnen de samme prinsippene som for den profesjonelle bransjen:

  • Det mest klima- og miljøvennlige er som regel det du lar være å gjøre. Trenger du egentlig den plattingen?
  • Det nest beste er å vedlikeholde og reparere framfor å bygge nytt. Mange håndverkere vil anbefale deg å rive alt og starte på nytt. Ikke hør på dem.
  • Velg materialer med omhu. Norsk gran eller furu er som regel det mest klima- og miljøvennlige alternativet, helst så lokalt som mulig. Etterspør gjerne lokale produkter på trelasthandelen. Andre treslag enn gran og furu er det ofte grunn til å være skeptisk til.
  • Selv foretrekker jeg også ubehandlet tre. De påstår at moderne trykkimpregnerte materialer er relativt miljøvennlige (før var de stappfulle av gift), men jeg stoler rett og slett ikke på det. De fleste vil fortsatt fraråde deg å bruke impregnerte materialer i f.eks. kjøkkenhagen. Dessuten er de noe herk å bli kvitt, for de er ulovlig både å brenne og gjenbruke. I fuktutsatte miljøer kan du gjerne impregnere materialene selv med f.eks. ukokt linolje, som garantert ikke inneholder gift.
  • Gjenbruk! Skulle du f.eks. være så griseheldig å ha treverk fra før krigen som ikke er råttent, må du for guds skyld ikke kvitte deg med det. Gammelt treverk er saktevokst og ekstremt mye mer holdbart enn det du får kjøpt i dag.

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:

søndag 15. desember 2024

Kjære tjære

En gammel furugadd i Femundsmarka, stappfull full av tyri og ulvelav (begge muligens utrydningstruet)

Få ting lukter vel mer av urnorsk tradisjon enn TYRITJÆRE. Lukten alene maner fram bilder av vikingskip og stavkirker. Allerede neandertalerne skal (i følge ganske ny forskning) ha behersket kunsten å lage tjære, som de brukte til å lime spydspisser fast i skaftet. Internasjonalt er særlig Sverige kjent for sin historie som tjæreprodusent; verden eldste kjente tjæremile befinner seg i nærheten av Uppsala og er omkring 2500 år gammel. Allerede fra middelalderen, men særlig i seilskutetida, var tyritjære en viktig eksportvare fra de nordiske landene, trolig på grunn av vår rike tilgangen på tyrirøtter som råmateriale.

Internasjonalt var nordisk tjære særlig etterspurt til impregnering av trebåter, seil, tauverk og annet skipsutstyr. Her hjemme er vel anvendelsen på hus og annet byggverk av tre - ikke minst stavkirker - like kjent. Og som overflateimpregnering er tyritjære overlegen de fleste andre tilgjengelige produkter, noe vikingskipene og stavkirkene bærer vitne om. Det finnes åpenbart ingen moderne midler eller metoder for beskyttelse av tre som er like grundig testet. I tillegg er tretjære i utgangspunktet et naturprodukt fri for syntetiske miljøgifter (men dette gjelder ikke alle produkter i handelen, så her gjelder det å lese innholdsdeklarasjoner og datablad).

Tyritjære har dessuten naturlig sopp- og insektsbeskyttende egenskaper som trolig stammer fra furutrærnes egne forsvarsmekanismer. Disse egenskapene førte tidlig på 2000-tallet til en liten kontrovers mellom norske bygningsvernmiljøer og EU: milebrent tyritjære var opprinnelig omfattet av EUs biocid-direktiv, og stod derfor i fare for å bli forbudt. Etter en kort byråkratisk disputt mellom EU og de nordiske landene, ble tyritjære likevel fjernet fra direktivet i 2007. Tester viser uansett at biocid-effekten av tyritjære er relativt mild, og at den sopphindrende effekten primært skyldes redusert vanninntrengning.

Riksantikvaren har bestemt at de norske stavkirkene skal vedlikeholdes med MILEBRENT tjære. Begrunnelsen for dette er primært at dette er den tradisjonelle og derfor mest autentiske måten å gjøre det på, det er lite som tyder på at milebrent tjære kvalitativt (eller miljømessig) er bedre enn den fabrikkproduserte (såkalt retorte-tjære). For oss som ikke forvalter verneverdige bygninger fra middelalderen, er det ingen grunn til å velge milebrent tjære, som det allerede er et underdekket behov for til stavkirkene. Det er dessuten mulig EU faktisk var inne på noe, og at milebrent tjære inneholder flere miljøgifter enn industritjære, som også er et rent naturprodukt.

En utfordring med all tyritjære er at råstoffet - tyri - er en begrenset ressurs, og dessuten en viktig biotop for mange arter. 

Det gode med Riksantikvarens policy er uansett at milebrenningskunsten er en verneverdig teknologi som var i ferd med å dø ut. Nå har Fortidsminneforeningen fått midler fra Riksantikvaren til et tjæreprosjekt som bruker eksisterende milebrenningsmiljøer med høy snittalder til å overføre kunnskapen til yngre generasjoner. Milebrenning er nemlig en omfattende arbeids- og kunnskapskrevende prosess. Først skal det bygges en mile, en stor, traktformet haug av tyrived. Deretter skal den dekkes med torv som hindrer luftttilførsel. Så skal mila tennes og ikke minst passes så den holder rett temperatur, ofte over flere dager, mens tjæren gradvis renner ut. En real mile-økt vil lett ta en ukes tid. 

Mye av det man får kjøpt av beis- og tjæreprodukter i fargehandler er fullt av miljøgifter og tvilsomme løsemidler, men det er heldigvis ikke like vanskelig å få tak i relativt rene tjæreprodukter som det er å få tak i rene malingsprodukter. Skal jeg gjette, skyldes dette en nasjonalromantisk hyttetrend: folk vil at det skal lukte tjære på hytta, og da er det umulig å komme helt utenom ekte tyritjære (andre tjæreprodukter lukter ikke på langt nær like godt). Dermed er det et marked for ekte vare, og tilsvarende mindre marked for vannbasert plast. Det beste er selvsagt å kjøpe ekte og ren tyritjære, men dette er et tyktflytende og dermed litt krevende produkt å jobbe med. Den tradisjonelle løsningen er å varme tjæren opp til 60 grader før breing, alternativt kan den tynnes med 30 prosent linolje og 10 prosent terpentin (og da skal det være terpentin, ikke white sprit!) Oppvarming gir desidert den beste lukta, terpentin har i seg selv ganske sterk lukt (men slett ikke ubehagelig) og tynner derfor ut tjærelukta noe. Hvis dette blir for omfattende, får man også kjøpt ferdig utblandet tjærebeis. Pass i så fall på hva slags tynnere som er blandet inn, det skal helst ikke være så mye annet enn linolje og terpentin.

Det er faktisk ikke helt klart, meg bekjent, om overflatebehandling (med maling, tjære eller beis) av treverk alt i alt gir en positiv miljøgevinst. Behandling øker treets levealder, som åpenbart er positivt i et miljøperspektiv, men produktene som brukes gir også et miljøavtrykk, og dette trekker i negativ retning. De utregningene jeg har sett, trekker ikke noen klar konklusjon i den ene eller andre retning. MEN disse ser typisk på syntetiske industriprodukter, så det er meget mulig at naturprodukter som linoljemaling og tyritjære ville kommet mer positivt ut. Utregningene ser også primært på klimagasser, mens en av de store fordelene med de renere naturproduktene er at de inneholder så lite miljøgifter.

Så det kan tenkes det beste for miljøet er ikke å overflatebehandle i det hele tatt, men hvis det først skal behandles, finnes det altså alternativer som er langt bedre enn de de vil forsøke å prakke på deg i fargehandelen. 

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:

lørdag 14. desember 2024

Fosfater forgifter!

Faksimile fra Gateavisa nr. 3 1983, s. 9

En av de tingene vi var opptatt av i Ås Natur og ungdom på åttitallet, var utslipp av fosfater, en type miljøskadelige fosfor-forbindelser som blant annet finnes i vaskemidler. Den eutrofieringen (overgjødsling) som fosfater medfører, var et stort problem i vår lokale innsjø, Årungen (også kjent som hele Norges ro-stadion). Vi snek oss derfor sivilt ulydig rundt i matbutikkene og klistret merkelapper med "Fosfater forgifter!" på vaskemidlene, for å øke miljøbevisstheten blant Ås' husfedre og -mødre.

Et annet ganske vellykket - eller iallfall vel-utklekket - stunt, var fiskekonkurransen "Bort med mort!" som vi arrangerte i Årungen. Poenget med morten er at den spiser dyreplankton, og dyreplankton spiser planteplankton, og planteplankton er selve kjernen av problemet i eutrofierte vann: de gror igjen. Mort er derfor en ufrivillig skurk i denne unaturlige næringskjeden, og i fiskekonkurransen var det derfor, litt symbolsk, om å gjøre å lande flest mulig mort. 

40 år senere er Årungen så vidt jeg vet ennå ikke friskmeldt, så vi løste nok ikke problemet med den fiskekonkurransen, men kanskje fikk vi vekket noen fiskere for saka.

Fosfor er en essensiell ingrediens i liv, og normalt en knapp ressursen som begrenser grønn vekst i innsjøer. Mer fosfor betyr derfor mer vekst. Samtidig er fosfor en begrenset ressurs globalt, og én vi idiotisk nok er i ferd med å bruke opp. I motsetning til vann, karbon og nitrogen, som inngår i potensielt evige kretsløp, har fosforen egenskaper som gjør at den over tid beveger seg nedover i biosfæren, bokstavelig talt. I teorien vil all fosfor før eller siden ende som på havets bunn. I naturen går denne prosessen langsomt nok til at det i praksis spiller liten rolle. Også i tradisjonelt landbruk, der fosforkilden er gjødsel fra husdyr som beiter og driter på samme jorde, er det lite fosfor som lekker ut i vassdragene. Men moderne, kunstgjødselbasert landbruk lekker fosfor som en sil.

Reguleringen av kunstgjødselbruk i landbruket har blitt strengere de siste årene og fosforutslippene fra landbruk til ferskvann har derfor holdt seg relativt stabilt fra 1990 til 2021. Til gjengjeld har en annen og knapt regulert kilde til fosfor-utslipp fra matproduksjon eksplodert de siste årene: oppdrettsnæringen, der fosfor brukes i fôret. Av 2,7 kg fosfor som totalt slippes ut til ferskvann per norske hode per år, fra menneskeskapte kilder, står oppdrettsnæringen nå for brorparten: 2,25 kg. Og disse tallene ekskluderer utslipp rett i havet. Landbruk, til sammenlikning, står for 0,15 kg.

Men tilbake til vaskemidlene: En tredje viktig kilde til fosfor-utslipp er avløpsvann, som inneholder en knapp kvartkilo fosfor per hode per år. Siden det nå er strenge grenser for fosfat-innhold i rengjørings- og vaskemidler er det en liten gåte hvorfor avløpsvann fortsatt inneholder såpass mye fosfor - nivået har omtrent vært uendret de siste tretti årene. Kanskje jukser produsentene (halvparten av de forbudte kjemikaliene Miljødirektoratet fant ved et tilsyn med kjemikalier i 2020 var vaskemidler med for høyt innhold av fosfor), kanskje er det andre syndere i avløpsvannet enn vaske- og rengjøringsmidler. Eller - og ikke minst: kanskje bruker vi mer rengjøringsmidler enn før, slik at totalvolumet delvis utlikner effekten av at voluminnholdet er regulert ned.

Fosfater og fosfor er ikke de eneste miljøgiftene i vaskemidler. En rask research på det BATTERIET av produkter jeg dessverre, i likhet med det fleste av oss, har stående i skapet, viser at innholdsdeklarasjonene på produktene sjelden er særlig detaljerte, og det kreves en doktorgrad i kjemi for å forstå hva som faktisk står på dem. På innholdsdeklarasjonen på et tilfeldig valgt tøyvaskemiddel står det (i mikroskopisk skrift):

  • 5-15 % ikke-ioniske overflateaktive stoffer, anioniske overflateaktive stoffer
  • <5 % såpe, phenoxyethanol, parfyme, enzymer

(Faktisk står det nesten akkurat det samme på oppvasksåpen min - og på kjøkkensprayen - så enten er presisjonsnivået på disse deklarasjonene svært lavt, eller så blir vi bare lurt til å kjøpe mange like vaskemidler med forskjellig etikett.)

Etter hva jeg har klart å google meg fram til, er de overflateaktive stoffene - såkalte tensider - en fellesbetegnelse på stoffer som bryter overflatespenninger i vann og fett, noe som bidrar til vaskeeffekten. Det finnes ulike typer tensider, noen - de såkalte "harde" - er lite biologisk nedbrytbare og var tidligere kjent for å forårsake skumdannelse i elver og sjøer. Disse skal i stor grad være regulert bort nå (men det sa de også om fosfatene). Øvrige tensider skal visstnok ikke være like miljøskadelige, men de er helseskadelige nok til at Giftinformasjonen har en egen artikkel på HelseNorge om tiltak ved tensid-forgiftning. Her skilles det mellom "lite farlege tensid" som finnes i håndsåpe, sjampo, håndoppvaskmiddel og rengjøringsmidler, og "giftige" kationiske tensid som bl.a. finnes i balsam, tøymykner og kraftvaskemidler. Vel bekomme.

Phenooxyethanol (fenoksyetanol på godt norsk) står på Miljødirektoratets liste over "biocidaktive stoffer under vurdering" (en pen betegnelse på gift som muligens er så farlig at den bør forbys). Fenoksyetanol er vist å ha skadelige (og ganske uhyggelige) effekter på kepaløk, som er en vanlig modellorganisme i miljøgift-studier (Akgündüz m.fl. 2000). Studien konkluderer med at "In the light of these data, it should be ensured that the use of Phy-Et [fenoksyetanol] should be limited [...], or, if it is absolutely necessary, to use it in doses that do not have toxic effects on the organisms."

I følge Miljødirektoratet skal "den som bruker vaske- og rengjøringsmidler få god informasjon om hvilke stoffer produktet inneholder, slik at det er mulig å velge det minst skadelige produktet." Realiteten er at det er så å si UMULIG for den jevne forbruker å gjøre slike valg basert på merkingen. Så det beste man kan gjøre når det kommer til vaske- og rengjøringsmidler, er SKADEREDUKSJON, og dette finnes det mange gode råd om rundt omkring på det grønne nettet. Så som:

  • Bruk så lite vaske- og rengjøringsmidler som mulig. Dropp tøymykner og balsam om du kan, vask tøy så sjelden som mulig (her er rett valg av tekstiler en faktor, men det skrev jeg om en annen dag), dosér riktig, bruk mikrofiberklut (som funker bra uten rengjøringsmidler) til glatte flater, støvsug gulvet framfor å vaske det, unngå spesialvaskemidler (som generelt er verre jo mer spesialiserte de er), tørk hvitvasken i sola i stedet for å bruke blekemidler. 
  • Det finnes enkelte rengjøringsmidler som verken er miljø- eller helseskadelig og som kan anvendes til mye: klassikeren grønnsåpe kan bl.a. brukes til generell rengjøring, flekkfjerning, fotbad, sårpleie, insektmiddel og rens av malekoster (i stedet for den dødbringende white-spriten). Enda et hakk bedre er kanskje den noe dyrere linoljesåpen, som dekker alle grønnsåpens bruksområdet pluss litt til, bl.a. håndvask (entusiastene mener den også kurerer tørr hud og psoriasis, fordi den er så fet). Sist men ikke minst må nevnes eddik, som er helt konge på bad og kjøkken.

Sett i lys av den elendige merkingen av vaskemidler, som sikkert ikke var noe bedre på åttitallet, var klistrelapp-aksjonen mot fosfater som ren forbrukerinformasjon å regne. Likevel var aksjonen nervepirrende, og sjansen for å bli tatt - vi antok at vi brøt en eller annen lov - var stor. Det er grenser for hvor lenge det virker rimelig at en gjeng med tenåringer skal være interessert i å granske vaskemiddelutvalget i detalj. For egen del fikk jeg derfor aldri klistret så veldig mange lapper på hvert sted før jeg feiga ut og skyndte meg videre til neste butikk. Verst var det da jeg kom til S-laget, der ei jente jeg kjente i D-klassen satt i kassa. Tanken på å bli slept ut døra av en illsint butikksjef mens hun så på, ble meg for uutholdelig. Da jeg kom hjem etter endt aksjon, var det derfor med en god bunke ubrukte klistremerker i sekken. Heldigvis var det god plass på husholdningspakken med vaskepulver i skapet til mor. 

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:

fredag 13. desember 2024

Månelanding i stua

Før og etter: 60 g treflis er blitt til 17 g biokull

Til tross for det store artsmangfoldet i Amazonasregnskogen, er jordsmonnet utvasket, næringsfattig og lite egnet for landbruk. Men flekkvis finnes et fenomen kalt “terra preta” ("svart jord" på portugisisk). Disse svarte flekkene skiller seg vesentlig fra jordsmonnet omkring; jorda her er næringsrik og har et høyt innhold av trekull (derav fargen). Det viser seg at trekull har en rekke gunstige virkninger på jordsmonnet, bl.a. binder det fuktighet og næringsstoffer som ellers ville vært vasket ut av de store nedbørsmengdene i regnskogen.

Terra preta-flekkene sammenfaller med spor av relativt store bosettinger fra før-kolumbiansk tid, hvilket reiser spørsmålet: hva som kom først - terra preta eller mennesker? Bosatte mennesker seg på den svarte jorda fordi den var spesielt fruktbar, eller produserte de den selv for å få bedre avlinger?

Kunsten å lage trekull har vært kjent i flere kulturer et godt stykke bakover i tid. Trekull dannes ved ufullstendig forbrenning av tre (eller annet organisk materiale) i et oksygenfattig miljø, gjennom en prosess kalt pyrolyse. I pyrolysen fordamper og forbrenner vann og andre væsker, mens vesentlige deler av karbonet i det organiske materialet bevares. Pyrolyse er derfor potensielt en liten Stoltenbergsk månelanding: karbon fanges og lagres. Men trekull brenner også godt, flammeløst og med høy temperatur, så de fleste kulturer har primært brukt kullet som brensel (ikke minst til metallutvinning). Og da slippes karbonet rett tilbake til atmosfæren som CO2. I Norge ble trekull produsert i kullmiler iallfall fra middelalderen og til godt innpå 1900-tallet, ikke minst på grunn av et av biproduktene fra brenningen, nemlig tretjære. Trekull har også lenge vært kjent - og brukes den dag i dag - som vannfilter.

Men kunnskapen om trekull som jordforbedringsmiddel - da gjerne kalt biokull - har ikke vært så godt kjent, historisk sett, utover de førkolumbianske sivilisasjonene i Amazonas. Disse sivilisasjonene ble som kjent effektivt utryddet av europeiske våpen og sykdommer på 1600- og 1700-tallet, og med dem døde også kunnskapen om terra preta. Først de siste tiårene har interessen for biokull igjen økt, ikke minst på grunn av global oppvarming. Det er ikke mer enn 10 år siden de første forsøkene med biokull i Norge startet (ifølge Norsk biokullnettverk).

Resultatene etter disse ti årene med forskning er lovende, for å si det forsiktig:

  • Biokull fanger og lagrer karbon i jorda i mange hundre år, trolig flere tusen (jf. terra preta, som er minst et par tusen år gammel og intakt den dag i dag). På nærmest magisk vis fremmer tilstedeværelsen av biokull i jorda vekst, uten at den selv blir forbrukt.
  • Kullet er porøst og binder derfor vann og næringsstoffer i jord som ellers er utsatt for uttørking, utvasking og erosjon. Dets potensiale for jordforbedring i tørkeutsatte områder er derfor særlig stort.
  • Biokull gjør jorda mørkere og dermed tidligere varm om våren.
  • Biokull øker jordas kapasitet for biomasseproduksjon (f.eks. grønnsaker) med 5-10 prosent, dels fordi det binder næringsstoffer og vann, muligens også fordi det fremmer sopprot (mykorrhiza), som igjen fremmer vekst (mer om dette i en annen tekst).
  • I tillegg til å binde karbon, reduserer biokull også utslippet av en annen drivhusgass, nemlig lystgass (N2O).
  • Brukt i kompost binder biokull ammoniakk, og bidrar derfor til mindre lukt.

I tillegg er det enkelt å produsere biokull bærekraftig. Tilgangen på råstoff er stor, siden de fleste typer biologisk avfall som ellers ikke brukes til noe - matavfall, treflis, halm, husdyrgjødsel osv. - kan omdannes til biokull. Energien fra pyrolysens avgasser (det som ikke blir til trekull) dekker energibehovet til selve pyrolysen, og vel så det - så biokull kan produseres uten tilførsel eller forbruk av energi.

Storskala produksjon av biokull krever  store anlegg, som en tradisjonell kullmile eller moderne og mer industrielle ekvivalenter. Men det er enkelt å lage biokull i mindre skala i egen hage eller i egen stue, så lenge man har et ildsted (bålpanne, vedovn eller peis). Barbro og Anders Nordrum, som driver foretaket og bloggen Datsja, kom i en hagebok fra midten av 1800-tallet på sporet av en metode som er genial i sin enkelhet: Legg bioavfall (kjøkkenavfall, treflis eller annet) i en blikkboks med et lite hull i og legg boksen på bålet. Blikkboksen reduserer oksygentilførselen, mens hullet i boksen slipper ut avgassene (som så brenner opp eller fordamper). Når bålet har kjølnet neste dag, er biomassen i boksen forvandlet til det nydeligste biokull. Det ferdigproduserte biokullet kan gå rett i komposten, i blomsterbedet, i pallekarmen eller i potteplantene og vil der bidra til bedre vekst.

Dersom du skal bruke kullet som jordforbedring, må du riktignok også tilsette næring på et eller annet vis. Biokull er stabilt og verken inneholder eller avgir næring. Tvert imot vil det i første omgang binde næringsstoffene som allerede finnes i jorda og således ta næring fra plantene. Løsningen er å “lade” biokullet med f.eks. bokashivæske eller annen flytende plantenæring (absolutt ikke kunstgjødsel, som selv er en CO2-driver og derfor utlikner karbonlagringseffekten og sikkert vel så det). I bokashi eller kompost vil kullet lade seg selv.

Og skulle du ikke ønske eller gidde å bruke biokull aktivt til jordforbedring, kan du i stedet bare kaster det i nærmeste busk, og du vil du fortsatt ha gitt et lite bidrag til å redusere den globale oppvarmingen.

De gamle sivilisasjonene i Amazonas hadde nok andre bekymringer enn global oppvarming, så for dem var attraksjonen ved den svarte jorden primært at den var langt mer fruktbar enn den grå jorda omkring. Men lagde de den faktisk selv? Og hvis de lagde den, var det fordi de visste at den var velegnet for dyrking? Disse spørsmålene har vært debattert i forskningsmiljøer lenge, før arkeologiske funn av rester etter diverse menneskelige aktiviteter blandet inn i trekull-lagene i jorda for noen år siden avgjorde debatten. Lærebok-standpunktet er nå at terra preta ble produsert aktivt og bevisst av mennesker. I så fall er historien om den svarte jorda et klassisk eksempel på hvordan kunnskapen om bærekraftig forvaltning hos et urfolk ble ødelagt av vestlig "sivilisasjon" og teknologi, og siden glemt.

Men STOPP PRESSEN! Nyere forskning (Silva 2021) har antydet at terra preta likevel var et resultat av naturlige prosesser - dessverre, kan man kanskje si, for det var en vakker historie. I så fall har denne fruktbare jorda åpenbart tiltrukket seg, men ikke faktisk blitt produsert av, mennesker.

Og START PRESSEN igjen! For enda nyere forskning (Schmidt 2023) har dokumentert bevisst produksjon av terra preta som jordforbedring blant urfolk i Amazonas i dag, hvilket kan tyde på at dette har vært en nedarvet praksis fra før-kolumbiansk tid.  

Enn så lenge må nok spørsmålet regnes som uavgjort - og opprinnelsen til terra preta fortsatt som en gåte. Men en ting er sikkert: Når jeg en dag forlater denne verdens jammerdal, vil jeg gjerne frelses fra det evige karbonkretsløpet og pyroliseres til et evig liv som ren karbon!

Videre lesning
kl. Ingen kommentarer:

torsdag 12. desember 2024

Blomstene og biene

...men VI hadde kanskje klart oss bedre med litt mindre hjerne?

Vi er som i en klassisk gresk tragedie: Orakelet i Delphi har fortalt oss hvilken skjebne som venter oss, men vi makter ikke å endre den. Økologen Garrett Hardin skrev i en artikkel fra 1968 om det han kalte allmenningens tragedie: for hver og en av oss vil det lønne seg å ta ut så mye av felles ressurser som mulig, men i sum vil dette føre til at ressursen bryter sammen.

Orakelet i Delphi er i denne sammenheng verdens ledende forskningsmiljøer, bl.a. representert i FNs forskerpaneler, klimapanelet (IPCC) og naturpanelet (IPBES). Alle disse COPene som kom og gikk - årets klimatoppmøte i Baku var det 29. i rekken - har i liten grad avstedkommet handling, men de har sørget for at vi har et fantastisk - men dystert - kunnskapsgrunnlag. Vi har tall på CO2-utslipp og annen forurensning, vi teller arter og individer og vi måler arealbruk og uberørt natur over hele kloden.

Noen av disse forskerpanelene, og kanskje særlig klimapanelet, har vært kritisert for å være politisk styrt. Her i landet har denne kritikken bl.a. vært målbåret av organisasjonen Klimarealistene - "Norges eneste uavhengige organisasjon som påviser naturvitenskapelig at klimaet domineres av naturlige variasjoner", som det heter på nettsida deres. Klimarealistene mener sola er den primære drivkraften i den globale oppvarmingen, og vi bør derfor heller sette pengene våre på kompenserende tiltak enn på utslippsreduksjoner. Slik jeg oppfatter det, er denne typen kritikk over tid blitt stadig mer marginalisert, og "klimarealismen" framstår i dag som en "flat earth" teori med svakt empirisk fundament, men brukt med atskillig kreativitet. Men besøk gjerne nettsiden deres og døm selv.  

Så lenge den store utfordringen på klimaområdet er MANGLENDE handlekraft fra verdens politikere, virker det uansett litt usannsynlig at Klimapanelets konklusjoner skulle være diktert av de samme politikerne.

Det som derimot kan være et poeng, er at klimaspørsmålet ofte overskygger andre miljøspørsmål i den offentlige debatten. Det ligger sterke næringsinteresser i "det grønne skiftet" og utviklingen av fornybar energi, mens bevaring av myr, skog og naturmangfold er et rent tapsprosjekt for næringslivet i en markedsøkonomi. Titt og ofte i norsk debatt brukes "det grønne skiftet" til og med som et argument MOT natur- og miljøvern.

Det kan jo fort vise seg å være en GIGATABBE. Riktignok henger klima og miljø åpenbart sammen, og klimaendringene er utvilsomt en av driverne i den pågående utryddelsen av natur- og artsmangfold. Men det er i stor grad også omvendt: tap av grønt og naturlig areal er blant de viktigste driverne i den globale oppvarmingen. Å bygge ned natur for å få plass til vindmølleparker eller "grønne" batterifabrikker er derfor som å pisse i buksa for å holde varmen.

Takket være oraklene vet vi med rimelig grad av sannsynlighet at slutten på den store allmenningens tragedie vi befinner oss i, er masseutryddelse av arter. Men siden både klima og miljø er kaotiske systemer, vet vi ikke detaljene i hendelsesforløpet som fører oss dit (i likhet med kong Ødipus) . Naturpanelet (IPBES) anslo i 2019 at 1 million arter står i fare for å utryddes i nær framtid, og enkelte biologer har anslått at halvparten av alle arter kan være utryddet allerede ved neste hundreårsskifte. I så fall vil vi begynne å nærme oss definisjonen på en masseutryddelse, som i følge Store norske leksikon er når 75 prosent av artene er utryddet. 

Særlig hardt går det ut over insektene. Insekter er en ganske grunnleggende komponent i økologien, mildt sagt. Mange planter er som kjent avhengig av insekter for pollinering og spredning, ikke minst er tre fjerdedeler av verdens matvareproduksjon avhengig av pollinerende insekter "i større eller mindre grad", i følge Miljødirektoratet. I tillegg til matvareproduksjon, har insektspollinerte planter betydning for mennesker på en rekke andre bruksområder, bl.a. medisiner, bioenergi, trelast med mer. Nedgangen i verdens insektsbestander har allerede i dag en effekt på matvareproduksjon (modellert til 3-5 prosents produksjonstap), og derigjennom på menneskelig overdødelighet (427.000 dødsfall per år). Så det burde ikke være så vanskelig å se for seg at nedgang i insektsbestandene kan bidra til å akselerere masseutryddelsen ganske betydelig. 

Når det gjelder årsakene til denne nedgangen, er arealbruk i følge de fleste kilder en viktigere årsak enn klimaendringer. En kunnskapsoppsummering fra 2019 rangerer driverne slik:

  1. tap av habitat, intensivt landbruk og urbanisering;
  2. forurensning, særlig fra syntetiske plantevernmidler og kunstgjødsel;
  3. biologiske faktorer som sykdommer og invaderende arter; og
  4. klimaendringer.

Det er derfor ganske dramatisk omlegninger til mer bærekraftig, økologisk og regenerativt landbruk som vil ha størst betydning for å motvirke nedgangen. I tillegg må det som er igjen av natur fredes, og tapt natur restaureres. 

Spør du meg, er ikke dette så veldig mye å lure på. Jeg har en viss forståelse for at omleggingen av landbruket er komplisert og vil ta litt tid, men så langt viser ikke norske myndigheter en gang tegn til å ville ta det første skrittet. Enda verre er det å forstå hvorfor regjeringen i Naturmeldingen som den nettopp la fram for Stortinget, ikke gjør noe som helst for å fremme arealnøytralitet (et smågenialt begrep som miljøorganisasjonen Sabima lanserte for noen år siden). Det er etter hvert - og ikke minst etter NRK-serien Oppsynsmannen - ganske åpenbart at norske kommuners suverenitet når det gjelder arealplanlegging utgjør en allmennings-tragedie som bare - men ganske enkelt - kan løses ved statlig styring. 

Inntil norske og andre lands myndigheter skjønner alvoret, får hver enkelt av oss gjøre det vi kan, og håpe at ikke altfor mange millioner insektarter dør ut i mellomtida. Og det er faktisk et og annet som kan gjøres, særlig for de av oss som forvalter jord (dere andre kan vurdere geriljagartneri). Forskning tyder på at de små grønne flekkene - hager, parseller, grønne tak, kanskje til og med verandakasser - kan ha særlig stor betydning for pollinatorer spesielt og insekter generelt, siden de bidrar til å skape og opprettholde "grønne korridorer", som er spesielt viktig dersom du er liten av størrelse.

  • La hagen gro! Dette enkle "do nothing"-tipset er rene kinderegget av klima- og miljøvennlighet: det binder mer karbon, fremmer soppvekst og er altså insekt- og ikke minst pollinator-vennlig. Irriterte naboer får du på kjøpet, men da får du også en utmerket anledning til å spre det glade budskap.
  • La hagen råtne! Ryddige bed og nyslåtte plener er ørkener for insekter som trenger mat, pollen og gjemmesteder. Råtnende stubber og kvisthauger er levebrød for mange utrydningstruede arter. Løv som får bli liggende utover høsten er tak over hodet for andre arter.  
  • Erstatt plenen med blomstereng! Men her er det et par hensyn å ta: For det første kan det være mye rart i frøblandingene som selges av frøimportører og i hagesentrene, og de er ikke nødvendigvis tilpasset lokale forhold og jordsmonn. Ideelt sett bør man selv samle frø i nabolaget, men dette er åpenbart litt jobb. Et godt alternativ er Nibios norske blomstereng-frøblandinger som fås kjøpt hos La humla suse. For det andre må du vurdere hvor mye arbeid du skal legge i en slik eng - altfor store prosjekter med kjøp av jord, bruk av maskiner, bortkjøring av gresstorv etc. er ikke nødvendigvis så miljøvennlig. Selv satser jeg i stedet på å "repatriere" ved å la plenen gro, slå den et par ganger i året og satse på at lokale arter gradvis invaderer. Skal det bli eng, er det viktig å slå, helst for hånd med ljå selvsagt, og FJERNE HØYET (som blir utmerket kompost). Derved blir næring gradvis fjernet, og stedegne, lite næringskrevende markblomster vil gradvis utkonkurrere gresset. I teorien, iallfall.
  • Om mulig: anlegg en liten dam! Det skal ikke rare sølepytten til for at vann-insekter skal trives. Dammen vil også gi andre dyr tilgang på rent vann (dvs. lite forurenset av f.eks. avrenning fra vei og landbruk) og generelt føre til mer liv i hagen. 
  • Bygg eller anskaff insektshoteller! Det går an å kjøpe hoteller, men det er også veldig enkelt å lage selv: bor 5-10 cm dype hull i ulike typer materialer - f.eks. murstein og ulike treslag. Ekspertene anbefaler litt ulike diametre, fra 4-8 mm. Hule rør fra planter kan også egne seg - Naturhistorisk museum anbefaler f.eks. å bruke stilker fra parkslirekne, som er en invaderende art - dermed slår to fluer i én smekk ved å hindre invasjonshæren mens du hjelper våre egne styrker. Jo flere typer materialer, dess flere typer insekter. Plasser hotellene på et lun plass i sola, og så er det bare å vente på gjestene. Når åpningen på et hull er murt igjen, har noen flyttet inn - og du har reddet ett eller flere små liv!

Og med det samme du er i gang, kan du like godt slå et slag for fuglene også: sett opp fuglekasser, anlegg fuglebad og legg ut frø. Riktignok spiser en del fugler insekter (ikke minst fluesnapperen, som gjerne flytter inn i kasser), men alt i alt vil dette gi et sunnere lokalt økosystem som alle parter tjener på i lengden - ikke minst deg selv.

Videre lesning

kl. Ingen kommentarer:
Abonner på: Kommentarer (Atom)

Avslutning: Hva ville Jesus gjort?

Venneløs på Golgata - men snart skulle han bli tidenes influenser. Detalj fra fransk altertavle ca. 1520-30, trolig opprinnelig fra det nord...